Camilla på oppdrag i Libanon

Gleder og sorger i Beiruts gater

2008-06-10T12:09:00.000-07:00

I dag har jeg gitt mitt andre førstehjelpsråd i libanesiske omgivelser. En servitør på en kafé jeg frekventerer hadde for noen dager siden brukt tommelen til å stanse festfyrverkeri fra en champagneflaske, og tydelig bekymret for fingerens tilstand lurte han på om ikke jeg som er i Røde Kors kunne se litt på den. Det kunne jeg selvsagt, og etter å ha konstatert at infeksjonsfaren var minimal, men likevel gitt ham litt medisinsk sprit sånn for sikkerhets skyld, fikk jeg atter en gang demonstrert hvilke forventninger mange har til Røde Kors-medlemmer. Jeg kunne heldigvis innfri, til tross for at arbeidet mitt her nede er av administrativ og ikke medisinsk art.

Jeg er nå inne i den helt siste fasen av oppdraget, og det er ganske sørgmodig å sitte her på fortauskafé og betrakte mennesker, biler og mopeder som suser forbi, når jeg vet at det bare er fem dager til jeg må forlate det hele. At tilstanden i byen er forskjellig nå fra da jeg ble nødt til å evakuere for nøyaktig en måned siden vil være en forsiktig påstand. Ny president er på plass, opposisjonens teltleire er fjernet og Down Town gjenåpnet, og det yrer av liv i hele byen. Solen skinner og folk er generelt glade. At landet var helt på kanten av en ny borgerkrig og at et sekstitalls mennesker mistet livet for bare litt over tre uker siden virker som noe som hører fortiden til. Skuddskadde vindusruter er byttet ut og annen skadd eiendom er reparert. Nå er det sommerglede og feiring som gjelder, og ikke minst kom dette til uttrykk av store daglige utendørskonserter som tiltrakk hundretusener av libanesere i Down Town nylig, samt de mange nye forretningene som de siste to ukene har poppet opp rundt omkring i sentrum. Som utenforstående er det vanskelig å forstå en slik holdning til virkeligheten. Hva med de som i løpet av de seks dagene det hele sto på mistet sine kjære på tragisk vis; kan de også bare glemme det som har skjedd og fortsette livene sine uten videre? Men mine libanesiske venner forklarer (eller rettere sagt, prøver å forklare) at dette er det Libanon de kjenner. Helt siden de var små har deres virkelighet vært preget av borgerkrig, krig, terroranslag og politisk uro, og når det endelig er fred og håp om sameksistens er det all grunn til å feire. De vet at den skjøre freden kan bli kortvarig og velger å leve her og nå. Mange gruer seg nok til valg av ny nasjonalforsamling om et års tid, men akkurat nå er det altså optimisme og utsikter til en blodfri sommer som råder, og det skal ingen få ta i fra dem. Libanesere er velkjente for sin evne til å danse, synge og feste til langt ut i morgentimene, og når man tenker etter er kanskje denne delen av kulturen ikke så uforståelig likevel.

Enighet i Libanon!

2008-05-21T01:00:00.000-07:00

Jaaaaaaaaaaaa!! Endelig er partene kommet til enighet i Libanon! Det er nesten som et lite mirakel som har funnet sted!! Krisen som har vart i 18 måneder ser nå ut til å komme til ende. Down Town ble akkurat erklært for åpen i følge mine libanesiske venner, og valget på ny president er forventet å skje allerede i morgen eller dagen derpå. Jeg kan ikke beskrive hvor glad jeg er nå, men jeg har mest lyst til å løpe rundt og gi en stor klem til de jeg måtte komme over. Dette har virkelig Libanon fortjent! Måtte freden komme, og bli.

Les Daily Star`s versjon:
http://www.dailystar.com.lb/articlebr.asp?edition_id=1&categ_id=2&article_id=92263

Al Jazeera:
http://www.aljazeera.com/news/newsfull.php?newid=121386

17. mai feiring i hjemlige omgivelser

2008-05-18T04:28:00.000-07:00

- jeg merker at det er en litt vanskelig oppgave å skulle forklare både norske og libanesiske venner hvorfor jeg ikke bare er glad for å være tilbake i Norge. Og hvorfor skulle jeg egentlig ikke være det? Bortskjemt som jeg er, er jeg norsk og født inn i en sterk velferdsstat. Jeg tar sosialdemokratiet som en selvfølge, og jeg nyter så godt av min politiske, økonomiske og sosiale frihet at jeg ikke engang vet det selv. I går, på selveste nasjonaldagen, oppdaget jeg hvor utrolig takknemlig jeg egentlig er for den norske friheten, og jeg innså sterkere enn noen gang tidligere at vi har all grunn til å feire. Og jeg har tross alt familien og mine beste venner i Norge. Så, tilbake til min delte glede over tilbakekomsten til moderlandet. Etter en uke hjemme har jeg skjønt at det er veldig vanskelig å forklare dette for noen som ikke selv har bodd hjemmefra en stund, men jeg må likevel prøve. Det er jo nemlig ikke sånn at man kan trykke på pause når men flytter utenlands, og på play når man kommer tilbake igjen. Norge er ikke helt det samme som da jeg forlot, og jeg er vel heller ikke helt den samme. Dette var jeg for så vidt forberedt på. Man blir tross alt en del av livet der man er, og man gråter, ler, krangler og samarbeider jo selv om miljøet er nytt. Etter hvert identifiserer en seg gjerne med den nye kulturen, og man både frustrerer og gleder seg over små og store ting i hverdagen. Ikke minst danner man nye vennskapsbånd og man blir glad i mennesker rundt seg. Jeg reiste ned med et relativt åpent sinn, klar for nye spennende opplevelser og utfordringer, men av nevnte årsaker er det ikke nødvendigvis like enkelt å forlate som det er å komme til et nytt sted. Det er viktig å avslutte på en god måte. Trappe ned om en vil. Etter hvert som hjemreisen nærmer seg må man gradvis forberede seg både mentalt og følelsesmessig på å forlate det stedet man er, og på å komme tilbake til alt som er hjemme. Det er viktig å få tid til å glede seg litt og kjenne etter at man faktisk har savnet mange ting hjemme, som for eksempel bilbelter, billig og rask telekommunikasjon, frisk luft og rugbrød. Og man trenger tid til å avslutte prosjekter på jobb, treningsavtaler og andre bindinger til der man er. Ikke minst er det viktig å få tatt farvel med gode venner og kolleger. Da Trude og jeg sist fredag fikk beskjed om at vi skulle evakueres ut av landet allerede samme dag kom dette veldig plutselig på. Vi visste jo at vi skulle hjem i midten av juni, men vi var ikke forberedte på at juni skulle komme NÅ. Jobbmessig var vi inne i den mest intensive fasen, og skulle ikke begynne nedtrappingen før noen uker senere. Privat hadde vi også lagt mange planer for hvordan vi skulle tilbringe de siste ukene sammen med venner og kjente. Men så kom onsdagen og torsdagen, og sjokkert ble jeg vitne til at landet gikk inn i en borgerkrigslignende tilstand, mens jeg selv satt midt oppi det hele. Og så ble vi altså direkte hentet ut av hele denne situasjonen, og plassert på et hotell i Oslo. Alt dette utløste en slags sorgreaksjon hos meg, som ikke bare har vært vanskelig å håndtere for meg selv, men som jeg også tror de fleste andre ikke helt klarer å sette seg inn i. Det er på en måte vanskelig å sette fingeren på akkurat hva det er jeg har mistet. Bortsett fra litt fotfeste da. Det er klart jeg er takknemlig for å ha blitt brakt i sikkerhet av Røde Kors, og for å ha et norsk pass. Det er det ingen tvil om. Men det gjør det ikke mindre viktig for meg å kunne reise tilbake til Libanon så snart som mulig for å avslutte oppdraget på en ordentlig måte. I mellomtiden kan jeg jo le litt av min egen forfjamselse i møte med den norske trafikken, 17.mai-feiringen og alle samtalene om været.

Green patch

2008-05-14T06:17:00.002-07:00

Dramatikk og evakuering til Damaskus

2008-05-10T04:36:00.000-07:00

- Ja, da befinner jeg meg plutselig i Syria. De siste døgnene har vært vanvittig slitsomme, og det er i grunn litt vanskelig å sette ord på alle opplevelsene. Jeg kan i dag lese i norske nettaviser at jeg og Trude er evakuerte ut av Beirut, og nå befinner oss i sikkerhet. Det hele er fortsatt ganske surrealistisk. Etter å ha sittet barrikadert inne i leiligheten i Beirut og lyttet til kontinuerlige skuddsalver og granatsmell utenfor siden torsdag ettermiddag, ble vi i hui og hast hentet ut av leiligheten fredag morgen. Tretti minutter fikk vi til å pakke sammen våre eiendeler, og så ble vi fraktet av Røde Kors til et sikrere område utenfor byen. Like etterpå fikk vi beskjed vi om kraftige sammenstøt i nabolaget vårt, som til da hadde blitt betraktet som et av de tryggeste områdene i byen. Sliten av søvnmangel, bekymring og usikkerhet, var jeg utrolig glad for å bli brakt i sikkerhet. Jeg var likevel ikke forberedt på beskjeden som ventet. Vi skulle evakueres ut av landet og hjem til Norge allerede samme formiddag, og jeg ville altså ikke få mulighet til å ta farvel med mine libanesiske venner på en ordentlig måte. Etter neste 8 måneder her nede er det utrolig trist å måtte ta farvel via sms. Jeg har heldigvis vært i kontakt med flere der nede i løpet av natten og formiddagen i dag, og det er godt å vite at situasjonen nå har roet seg en del ned, selv om den fortsatt er spent. Da vi forlot landet i går måtte vi grunnet gater avsperret av jordhuger og brennende dekk passere grensen til fots, og ble så hentet på andre siden. Igjen fikk jeg bevis på hvor høyt respektert Røde Kors er av alle parter i det libanesiske samfunn. Hotellene i Damaskus er fulle av mennesker som har reist ut av Libanon de siste dagene, og Trude og jeg ble i går innlosjerte i en leilighet som disponeres av Røde Kors. Jeg sov tungt og delvis urolig i natt. Til tross for ventelister har vi fått plass på fly hjem til Norge i natt, og jeg kjenner at jeg reiser hjem med veldig blandede følelser. Aller helst ønsker jeg meg tilbake til Libanon, og jeg håper jeg får muligheten til det snarest mulig. I mellomtiden skal jeg holde tett kontakt med Beirut, og prøve å tilpasse meg den norske tilværelsen så godt jeg kan, og mye raskere enn det jeg egentlig er klar for.

Generalstreik og vaepnede sammenstot i Beirut

2008-05-08T08:20:00.000-07:00

- Etter to maaneder med forholdsvis rolige tilstander har situasjonen i Libanon forverret seg kraftig de siste to dagene, og det hele er svaert skremmende. I gaar var det streik, og det meste av offentlige saa vel som private instanser har siden da holdt sine dorer lukket, samtidig som at sivilbefolkningen passer paa aa holde seg mest mulig innendors. Demonstrasjoner mot den stadig mer kritiske okonomiske situasjonen i landet har forlopt med flere voldshandlinger, brenning av dekk, avsperrede veier, skyting og bombeangrep, og all luftferdsel inn og ut av landet er stanset. I dette oyeblikk paagaar det kamper i flere av hovedstadens nabolag, og andre deler av landet er samtidig rammet av lignende hendelser. Ulike politiske fraksjoner har paa ny tatt til vaapen, og befolkningen er tydelig preget av frykt for hva som venter. Matvareforretningen paa hjornet var i formiddag overfylt av mennesker som i likhet med meg selv ville hamstre inn nok mat og drikke til aa kunne holde seg innenfor hjemmets nogenlunde trygge vegger noen dager fremover. Sjelden har jeg sett butikkhyllene her saa tomme for elementaere varer som vann, kjott og brod. Siden februar har jeg og min kollega hatt relativt stor bevegelsesfrihet, men naa har vi paa ny faatt portforbud inntil videre, og igjen kjenner jeg hvordan den spente situasjonen paavirker baade kropp og sjel. Naa vet jeg litt mer om hva virkelig stress er. Det er ikke saa farlig med meg selv; jeg blir tatt godt vare paa av Rode Kors, og dersom situasjonen krever det vil jeg bli evakuert ut av landet. Hele min familie er dessuten trygt hjemme i Norge. (Heldigvis, for det er nemlig bare noen dager siden de var her paa besok.) Jeg er mer bekymret for mine libanesiske venner og kjente, som ikke har andre muligheter enn aa gjemme seg i fjellene, eller samle sine kjaere i husenes kjellere i tilfelle det verst tenkelige skulle skje. Jeg haaper imidlertid at vi veldig snart kan mote hverandre paa gata igjen med senkede skuldre og gode nyheter, og det verst tenkelige bare forblir i min fantasi. Inch allah.

Leila og Kajsa på besøk – del 3 – Camilla er turist og jentene på tur!

2008-03-27T05:59:00.001-07:00

Det tok ikke mange timene før Leila hadde funnet frem sin faste og uunnværlige følgesvenn, Mr. Lonely Planet, og hun kunne dermed guide meg rundt til alle de beste shoppingstedene og kafeene i hovedstaden som jeg til da ikke hadde tatt meg tid til å utforske. En stor skam vil kanskje noen mene, at jeg bor i Beirut, et mekka for handleglade og over middels mote- og skjønnhetsinteresserte, uten å ha gjort meg kjent verken mellom butikkhyller eller hudpleiebenker. Men det får så være, jeg har vært opptatt med andre ting. Nå ble det imidlertid full fart på sakene, og med en ekspertshopper ved min side fikk jeg i løpet av Leilas opphold ordnet ny garderobe på et blunk. Jeg har også fått testet ut massasjebehandling på skjønnhetssalong, og Kajsa og jeg dro til frisøren for å fikse klipp og ”brushing” til en billig penge. Sistnevnte er et usedvanlig populært konsept blant landets kvinner, koster knappe 20 kr, og går ut på føning, rulling, tupering og spraying av håret. Du kan tro vi ble bra lekre! Selv om Libanon har mye å by på benyttet jeg også sjansen mens mine venninner var her til å reise en tur til Syria, det er tross alt ikke lange turen, og ryktene ville ha det til at vi ville få det gøy der. Som sagt som gjort. Fredag morgen kom en Damaskus Taxi og hentet oss utenfor leiligheten, og vi dro alle sammen, inkl romkamerat Trude, på oppdagelsesferd til nabolandet. Turen gikk knirkefritt, til tross for at sjåføren ikke kunne et eneste ord engelsk. Det var bare fint å få praktisert litt arabisk igjen etter at språkbudsjettet tok slutt allerede i desember, og som alltid viser det seg at man kan mer enn det man tror. Damaskus kunne by på en langt mer orientalsk opplevelse enn det jeg har klart å oppdrive i Libanon, med sine hundrevis av små boder av tepper og skjerf, te, søtsaker og krydderier mellom eldgamle og vakre steinbygninger. Kvinnene er i større grad tildekte og færre mennesker snakker engelsk, eller fransk for den saks skyld, her enn i Beirut. Damaskus er også delvis tildekket av støv på grunn av ørkensanden som vinden tar med seg, og jeg oppdaget plutselig den funksjonelle verdien av skjerf rundt hode og ansikt. Ingen tur til Syria uten å besøke et hammam (les: arabisk bad), og før vi ante ordet av det smatt erfarne Leila inn mellom to gardiner fra gata, og ropte fra innsiden at det bare var å følge på! Innenfor gardinene satt en haug med nakne kvinner og røykte, pratet og vasket seg om hverandre. Ingen rom for blyghet her i gården! Vi hadde dårlig tid, bare én time til mennene skulle få slippe til, så det var bare å komme seg ut av klærne og inn i badet! Herfra ble jeg beordret ned på gulvet av en kvinne med vaskebøtte og såpe, og så ble jeg effektivt skrubbet fra topp til tå. En ny opplevelse på godt og vondt, og en time senere stod i igjen på gata, nyskrubbede og rene, med en stk blødende pupp, en forsvunnet bh og en god historie.. (detaljer kan oppgis ved spesiell etterspørsel) I en av verdens eldste byer er det selvsagt mange ting å se, og det store markedet, eller souk som det heter, er et must å få med seg. Herfra fikk vi med oss hver våre flotte bord, skjerf, krydderier og andre godsaker. Det ble også tid til besøk i en av de berømte iskremsjappene, moskévandring og en utsiktstur opp til nærmeste fjelltopp. Vel hjemme i Beirut (og det var godt å komme ”hjem” igjen!) nærmet det seg tiden for Kajsas avreise. Etter flere mislykkede forsøk på å utsette returen, måtte jeg atter en gang be om tillatelse til å bevege meg på den mindre trygge strekningen til flyplassen, som nemlig gjerne er den som først blir røyklagt av brennende dekk og demonstrasjoner når noe skjer. Vår siste kveld sammen feiret på en koselig meksikansk restaurant, før vi foreviget den triste avskjeden på film på flyplassen. Igjen midt på natta, og igjen hadde jeg libanesisk ”støttekontakt” som følge. Savner deg Kajsan min!

Kajsa og Leila på besøk – del 2

2008-03-27T04:26:00.000-07:00

Onsdag var Kajsa med på kontoret, hvor hun ble godt mottatt av både direktøren og presidenten for ungdomsavdelingen. Snart var hun en t-skjorte, en caps og diverse nips rikere. Trude holdt henne med selskap mens jeg var i møter. Det er for øvrig ikke et stort utvalg av møterom her, så det ene møtet mitt foregikk naturligvis i samme rom som de befant seg i. Også dette er en ting man venner seg til etter en stund. Folk og lyder konstant rundt ørene, og i ethvert møte er det helt normalt med 3-4 avbrytelser av noen som gjerne vil hilse på og slå av en liten prat underveis, uavhengig av om man var midt i en viktig setning eller ei. Da tar man bare på et smil og en ny hatt for anledningen, og fullfører helt naturlig setningen noen minutter senere. Simultankapasitet er en forutsetning for å kunne jobbe under slike forhold, og bare man kommer inn i det så går det greit nok. Om kvelden dro vi til Club Social for å danse salsa, men vi var sent ute og bandet pakket akkurat sammen da vi ankom like over midnatt. En strek i regninga, men vi hadde det hyggelig likevel. Siden dette er Beirut ble jeg ikke det minste overrasket da salsaen på høyttalerne etter hvert ble byttet ut med trance og det som verre er, men for Kajsa kom kanskje dette litt mer uventet. Det var jo tross alt Latino Night, og hun hadde gledet seg til litt cubanske rytmer, men i denne byen passer det vel aldri dårlig å spille trance. Det er nærmest en del av identiteten til Beirut, og de fleste innfødte blir passelig sjokkerte når jeg erkjenner min labre interesse for sjangeren. Vi kjørte en trøtt og litt skuffet Kajsa hjem, og så gikk turen videre til flyplassen for å hente min kjære Leila, som også hadde lagt påskeferien til Libanon. Hennes ankomst gikk glattere, og allerede kl 03 var gjenforeningen et faktum. Hoppende glad tok jeg imot solstrålen Leila som smilende som alltid kom vandrende mot utgangen. Jeg kjente meg lykkelig og veldig heldig, som ikke bare hadde fått besøk av to herlige venninner hjemmefra, men som også har libanesiske venner som orker å være våken til kl 04 en onsdags natt for å følge meg til og fra flyplassen. (De er nok, og kanskje med rette, bekymret for at jeg skal rote meg bort på veien.) Leila fikk en noe mer turbulent start på oppholdet der hun ble dyttet inn i en skranglete gammel Lada, som egentlig høres mer ut som et jagerfly enn en bil. Velkommen til Libanon! Fest sikkerhetsbeltet, dersom det finnes! Men frem kom vi, helt uten en skramme, og en forventningsfull og ferieklar Leila kunne lettet pakke ut, og også hun gjøre seg klar til å ta del i mitt libanesiske eventyr..

Kajsanmin på besøk!!

2008-03-19T03:00:00.000-07:00

Åh, hvor skal jeg begynne? For en herlig og opplevelsesrik uke dette har vært!! Forrige lørdags natt landet min elskede Kajsa Liisa på Hariri Airport, og etter to timer venting hadde vi en tårevåt og lykkelig gjenforening midt blant trøtte og glade libanesiske ansikter, familieforsamlinger, og metervis med kofferter og stiletthæler. Det var lett å skille henne fra mengden der hun kom gående i hettegenser, gode sko og med en praktisk liten koffert og ryggsekk. Det var så utrolig godt å klemme min superdupervenninne igjen!! Tenk at hun kom på besøk til meg, til tross for advarsler fra UD og alle ting. Så herlig, nå deler vi både cubanske og libanesiske minner.. Vel hjemme kunne en fornøyd Kajsa (og enda mer fornøyd Camilla) dra frem 8 kg (!) Freia og Nidar sjokolade fra den lille kofferten, og 2 kg bøker. Alle disse kiloene kun til meg. Snakk om å pakke med stil, haha! Søndag morgen kjørte vi nordover og rett til sjøen med mine venner Joe og Paul, og Kajsa fikk tatt årets første svømmetak i Middelhavet. Direkte varmt var det på ingen måte, men for to nordkvinner er 17-18 grader både akseptabel, og til og med ganske deilig badetemperatur. Etter badeseansen gjorde vi klar grillen og forberedte kjøtt og grønnsaker på ekte libanesisk vis, og solen tittet også frem for å ære det flotte besøket fra nord. Nydelig! En myk og behagelig start på Kajsas libanesiske opplevelse. Med unntak av en fyr i Speedo badebukse som kom og la seg ned rett ved siden av oss, og viste frem noen merkelige akrobatiske yogaøvelser, og en familie som hadde piknik et stykke unna, hadde vi stedet for oss selv. Speedo forsvant heldigvis kjapt da han innså at vi ikke lot oss imponere det minste av hans opptreden, men vi fikk oss i alle fall en god latter. Salig av sol og sjøliv overnattet vi på et innleid strandhus, og måtte så stå opp grytidlig for å unngå den tette og utrolig trege ”rush”-trafikken tilbake til Beirut. En reise som normalt tar en halvtime kan ta to timer hvis man feilberegner avreisetidspunkt, så hvorfor man kaller det rushtrafikk er i grunn litt merkelig.. vi klarte det i hvert fall på en time denne dagen. Mandag, tirsdag og onsdag var jeg på jobb på kontoret, og stakkars Kajsa fikk dermed også erfare hvordan det er å sitte hjemme i leiligheten i Hamra. Det har jo vært en viktig del av min libanesiske opplevelse, særlig når den politiske situasjonen har vært mer ustabil enn vanlig. Kjedelig, men sånn er det å være ungdomsdelegat noen ganger. Men nå er jo arbeidsdagene mine relativt korte siden jeg også jobber på lørdagene, så helt forlatt ble hun da ikke. Innen onsdag fikk vi møtt noen av vennene mine, studert det libanesiske trafikkbildet, tuslet litt rundt og sett oss om i nabolaget, besøkt Blue Note Café (det eldste og beste jazzstedet i byen), Barometre (et gammelt venstreorientert lite sted med hyggelig betjening, uteservering, orientalsk musikk og libanesisk meny) og Casa de Pasta, en bitteliten italiensk restaurant med Bob Marley på høyttalerne og herlig silkemyk ravioli. Vi har også spasert langs den flotte strandpromenaden, fnist litt av alle parene som sitter og flørter i bilene, og posert foran drive by-kafeen Uncle Deek.

..fortsettelse følger..

Øyedramatikk

2008-03-04T14:26:00.000-08:00

Ajajaj, i dag våknet jeg opp med en følelse av at noe ikke var helt som det skulle være. Jeg fikk ikke åpnet det ene øyet skikkelig, og kunne 1 minutt senere lettere skrekkslagen foran speilet konstatere at noe var galt. Øyelokket var digert og skikkelig opphovnet, og jeg så nesten ut som om noen hadde slått knockout på meg. Det var ikke et pent syn. Hjelp, hva hadde skjedd?? Vel, ikke vet jeg. Jeg bare håpte at det ville gå fort over, og ikke utarte seg. Tenk om dette bare var begynnelsen? Jeg ringte og sa i fra at jeg ikke kom på kontoret før jeg hadde funnet ut av dette, og så surfet jeg nettet for å prøve å konsultere meg selv. Hm.. bare en enkel allergisk reaksjon?? **Håpe, håpe** Noen timer senere pustet jeg lettet ut. Hevelsen var heldigvis på vei ned, sånn helt av seg selv. Hodet mitt ville ikke bli forvandlet til en ballong likevel!! Hurra! For sikkerhets skyld stakk jeg og Trude bort på sykehuset for å snakke med en lege. Jeg hadde glemt forsikringsbeviset mitt hjemme i leiligheten, og da de sa at det ville koste nesten 600 kr for en konsultasjon kjente jeg umiddelbart at hevelsen så å si forsvant på flekken. Frisk som en fisk, la oss gå hjem! Vår gode venninne (og tidligere ungdomsdelegat) Marya kunne senere fortelle at det er et øyevirus som går her nå, og at en venn av henne hadde en lignende tilstand nylig. Forbigående, takk og pris! Det er ubehagelig og litt skummelt å oppleve at ansiktet plutselig forandrer seg sånn over natten. Jeg undrer litt på hvordan de som bestemmer seg for å gå igjennom ”kosmetiske” kirurgiske inngrep føler det når de ser seg i speilet med sitt nye fjes for første gang. Kanskje fjernt for de fleste nordmenn, men med over en million slike inngrep utført i Libanon i fjor, er dette faktisk en ganske aktuell problemstilling her i landet. Det må da være en litt dramatisk opplevelse? Hm.. Jeg er i hvert fall glad for at mitt øye nå nesten er helt tilbake til det normale..

Ut på tur!

2008-02-27T06:28:00.000-08:00

På fredag var vi ute og feiret en venns bursdag. På karaokebar. Jeg og Trude sang selvsagt duett, og gjorde en noe mindre vakker opptreden med Light My Fire av The Doors. Vi klarte ikke bestemme oss for om vi skulle legge stemmene høyt eller lavt, og da kan du jo bare tenke deg til hvordan det måtte høres ut. I tillegg var jo halve sangen instrumental.. Men gøy var det! På vanlig libanesisk vis var siste halvdel av kvelden dedikert til arabisk musikk, og stoler og puffer ble flyttet til siden for å lage plass til livlig orientalsk dans mellom bordene. Det ble ikke mer synging på meg denne kvelden, for jeg er på ingen måte så avansert at jeg kan lese og synge arabisk karaoke.. Lokalet var varmt og røykfylt, og jeg måtte atter en gang ta meg selv i å lovprise den norske røykeloven. Etter jobb lørdag skyndte jeg meg hjem for å pakke gode og varme klær og sko, og så stakk jeg til fjells med venner. Det var en flott tur, og jeg setter virkelig pris på det snødekte fjellandskapet og den friske luften oppe i høyden. Det var bitende kaldt om kvelden, og den gammeldagse libanesiske oljeovnen måtte putre hele natten i gjennom. Søndag stakk imidlertid solen frem og den velkjente og gode følelsen av vår kom strømmende over meg. Det er herlig å traske i smeltende snø, og kjenne solen tvinge frem svetteperler fordi man har kledt på seg alt for mange lag med ullundertøy:) Dagen etter var det duket for enda en bursdagsfeiring. Jeg har faktisk mistet tellingen på hvor mange fødselsdager vi har feiret her nede til nå. Denne gangen var det Yehya, vår kjære og litt sprø nabo, som fylte 19, og vi dro en liten gjeng ut, først på kino og så til Club Social (et av mine favorittsteder) for å spille biljard. Også dette var en hyggelig kveld i godt selskap, og jeg må si jeg er takknemlig for å ha kunnet fylle de siste dagene med andre aktiviteter enn å bare sitte hjemme i leiligheten! Jaaaa!

Lørdag på kontoret

2008-02-16T03:20:00.000-08:00

Ja, så sitter jeg her på kontoret denne lørdagsmorgenen, og jeg innser at internettilkoblingen ikke er aktiv. Ikke i dag heller. Planene om å lese e-post og gjøre litt mer research om klasebomber gikk dermed akkurat i vasken, og i stedet skal jeg prøve å fordype meg i tykke dokumenter om organisasjonsutvikling. Fra radioen i hjørnet strømmer det ut en salig blanding av orientalske toner, gamle slagere og de heteste nyeste rytmene fra Beiruts dansegulv. Folk kommer og går, og snart regner jeg med noen av de frivillige fra Røde Kors Ungdom vil stikke innom kontoret. Airconditionen sender en varm luftstrøm rett i ansiktet mitt, og fra gangen høres en jevn dur fra anleggsarbeid og folk som snakker høylytt. Jeg har etter hvert blitt vant til dette arbeidsmiljøet, og undrer meg over hvordan det blir å komme hjem og jobbe i Norge igjen i sommer. Kanskje jeg da blir nødt til å bringe inn noen libanesiske elementer til mine kolleger for å finne meg til rette de første dagene eller ukene:) Hihi. Jeg kjenner jeg er litt trøtt også. Den siste uken har jeg sovet lite og urolig, og jeg mistenker at det har en sammenheng med alle bevegelsene i jordplatene nylig. Natt til tirsdag våknet jeg av at hele sengen min ristet, og det tok en liten stund før jeg innså at det jeg opplevde var et jordskjelv, og ikke alvorlig krøll på balansenerven. Det var en merkelig opplevelse. Skjelvet målte ettersigende 4 på r-skalaen, og rammet først og fremst Sør-Libanon og naboområdene. Folk jeg snakket med i sør sa at de ikke hadde erfart noe sammenlignbart skjelv på 40 år. I går igjen begynte kontormøblene å riste, og dette skal visstnok ha vært litt kraftigere enn det forrige. Vår sekretærkollega Milia forteller at det hadde vært flere jordskjelv disse to ukene, og med dette slår jeg meg til ro med at søvnproblemene mine i det siste har lite å gjøre med den økende graden av skyting og politisk spenning, og at de i stedet skyldes seismologiske faktorer. To frivillige fra senteret i Aaley kom akkurat inn døren, og de har med bilder fra besøket vårt for noen uker siden. Jeg tror jeg utsetter fordypningen en stund, og tar meg en kopp te i stedet:)

Muffins på Valentines dag

2008-02-14T12:05:00.000-08:00

I kveld har min kjære Trude lagd supergode sjokolademuffins til sin "mann", dvs meg:) Og gjett om jeg er glad for denne klare kjærlighetserklæringen! Hihi, litt ekstra moro må man nesten unne seg når man sitter inne hele dagen. I dag hadde vi nemlig streng beskjed om å holde oss hjemme på grunn av det som etter hvert bare går under betegnelsen "situasjonen", og det kan jo fort bli litt kjedelig i lengden. Hele denne uken har vi hatt instruks om å ikke forlate nabolaget fra ettermiddagstid og utover, men i dag har man vært ekstra forsiktig. Det er tre år siden statsminister Rafik Hariri ble drept, og hundretusener av libanesere deltok i en protestmarkering i Beirut i dag. I frykt for opptøyer bestemte regjeringen at i dag skulle være offentlig fridag, og alle skoler og offentlige kontorer var stengt, i tillegg til mange private forretninger. Vi var nok ikke de eneste som holdt oss hjemme, selv om mange tok til gatene for å delta i markeringen. Jeg våknet til skyting utenfor, men forhåpentligvis var dette ikke noe annen enn en av måtene libaneserne feirer en vellykket tale eller lignende på. Inch Allah.. Uansett, jeg vil ønske alle dere hjemme en hyggelig og kjærlighetsfylt kveld! Stor klem fra Beirut:)

Tur til sør og besøk av Olio

2008-02-13T05:41:00.000-08:00

I går kom jeg meg endelig ned til Sør-Libanon, for aller første gang. Tidlig i går morges satte vi oss inn i firehjulstrekkeren til Anne-Kathrine, som leder IFRC-delegasjonen i landet. (IFRC er paraplyorganisasjonen til alle Røde Kors og Røde Halvmåne nasjonalforeninger.) Det var godt vi hadde en solid bil, for deler av veien minte mye om dårlige norske landeveier med sine store hull og tilfeldige oversvømmelser. Vi kjørte den vakre kystruten ned til Tyr, med sjøen og strandkanten på høyre side og frodige åskammer med de typiske arabiske murhusene på den venstre. I Tyr hadde vi akkurat tid til å stoppe for et glass juice og ferske bakervarer. På libanesisk gjestfritt vis fikk jeg også noen ekstra søtsaker med i hånden som takk for besøket. Vi kjørte videre gjennom det vakre libanesiske landskapet, og hadde neste stopp på en barneskole hvor vi overvar en teaterforestilling det å ta vare på naturen og miljøet, fremført av Røde Kors Ungdom. Vi besøkte også en Røde Kors-klinikk som yter medisinske og sosiale tjenester. Både skolen og klinikken var delvis gjenoppbygd etter bombene som falt ned over Sør-Libanon i 2006. Vi tok oss tid til å stoppe for et kort, men hyggelig privatbesøk, og her fikk vi servert helt ferske mandler fra trærne i hagen og te i bitte små glass. På vei hjem ble vi overrasket av en plutselig regn- og haglskur som dugget til vinduene og fylte veibanen med vann. Igjen var jeg takknemlig for bilvalget tidligere på dagen. Vel hjemme i Beirut kjente jeg tydelig at det hadde vært en lang dag, og vi hadde da også vært ute på oppdrag i vel 10 timer. Likevel hadde jeg energi nok til å overtale Anne-Kathrine til å la oss være barnevakt for sin lille Jack Russel-valp samme kveld, og vips så hadde vi en skjønn og meget energisk liten krabat snusende rundt i leiligheten. Det var en ny opplevelse å gå tur med hund midt i en by som Beirut, og det er for øvrig ikke et vanlig syn i gatene her heller. Men, vi klarte oss helt fint alle tre, og tilbake i leiligheten falt lille Olio fornøyd til ro på teppet sitt, etter mange runder med hopping opp i sofaen og tilsvarende løfting ned igjen. Det er i alle fall mye glede i en valp, og jeg håper vi får besøk av Olio flere ganger:)

2008-02-09T12:32:00.001-08:00

Nå smeller det utenfor kjøkkenvinduet. Fra våpen eller fyrverkeri. Jeg har ikke helt lært meg å skille mellom lydene enda, kanskje er det fra begge deler. Jeg har tenkt meg av gårde på en Røde Kors fest her i Beirut i kveld. En ny libanesisk rapper skal opptre, og jeg tror det kan bli gøy. For sikkerhets skyld skal jeg vente til det roer seg litt utenfor. Trude stakkars ligger til sengs med feber, så jeg får prøve å finne frem på egen hånd. Med min retningssans, hehe.. I går var det jeg som svimlet rundt på jobb, og som bare måtte holde sengen fra jeg kom inn døren hjemme. Heldigvis virker trikset med masse c-vitaminer og søvn også her nede, så forhåpentligvis er min kjære kone bedre i morgen. I dag har jeg vært i ekstatisk godt humør – jeg fikk nemlig bekreftelse på at min elskede Kajsa Liisa kommer på besøk i begynnelsen av mars!! Og en uke senere kommer min kjære Leila også!! Til tross for bomber og advarsler fra UD så har de altså valgt å ta turen ned hit til meg. Trallalalala… Åå, som jeg gleder meg til å få venninnebesøk!! Jippi!!! Da må jeg kanskje benytte muligheten til å være litt turist i Libanon også, for frem til nå har jeg i grunn ikke fått med meg så mange andre attraksjoner enn Byblos og de eldgamle ruinene i Baalbek. Og, nå må jeg skynde meg å skrive ønskeliste fra Norge. Selv om man får tak i det meste av det man trenger her er det likevel en del saker og ting jeg begynner å savne her nede. Melkesjokolade så klart, men også små ting som grovt mel (!) og jerntabletter som ikke er rosa på farge..

Godt nyttår!

2008-02-03T13:00:00.000-08:00

Hei der. Beklager at jeg har neglisjert bloggen min fullstendig. Nå er jeg tilbake, jeg lover. Det har skjedd mye siden sist. En av de flotteste opplevelsene var å komme hjem til Norge til jul. Det var rett og slett bare herlig å tilbringe nesten to uker sammen med mine kjære, etter å ha vært i helt fremmede omgivelser i 3 måneder. Julen ville naturligvis ikke blitt den samme uten familien. Og mammas fantastiske fylte kalkun og pappas saftige pinnekjøtt… Mm! Og, tenk dere, jeg som kanskje alltid har vært litt ekstra sensitiv for forurensning og giftstoffer, vel fremme i hovedstaden måtte jeg ta et dypt åndedrag og uttrykke min begeistring over den friske ”fjelluften” i Oslo sentrum. Det ville jeg vel aldri trodd skulle skje noen gang, så gjett om ting kan forandre seg! Etter et kappløp med tiden for å rekke å hilse og klemme på familie og venner på to steder i landet, reiste jeg lykkelig tilbake til Libanon. Nyttårsaften feiret jeg sammen med gode venner på et koselig hotell oppe i den libanesiske fjellheimen, langt unna billige nyttårsraketter og fulle sjåfører. Nyttårsaften ble for øvrig feiret to ganger i landet. Etter muslimsk regning gikk vi nemlig inn i år 1429 den 9. januar. Libanon er spesielt på den måten at flere religioner er representert på den offentlige helligdagskalenderen. Noe som nå og da resulterer i en plutselig fridag på grunn av en bevegelig helligdag jeg tidligere ikke har hørt om.

Over til noe mindre hyggelig. Min første januarmåned i Libanon har vært kald og våt, og sørgelig nok preget av dødelige bombeattentater og opptøyer. Forrige fredag tok nok en bilbombe mange liv, og det som angivelig skulle være en fredelig demonstrasjon mot landets elektrisitetsproblemer utviklet seg søndag kveld til nye blodige opptøyer. Situasjonen er mer spent enn på lenge, og mange er tydelig redde og urolige for hvordan den nå vil utvikle seg, selv om man gjerne ikke snakker for mye om det. Libaneserne er trøtte og leie av all volden og usikkerheten, og vil bare leve livene sine i fred og ro. Det er ikke vanskelig å forstå. Enda jeg bare har bodd her i litt over 4 måneder kjenner jeg selv godt til stresset, oppgittheten, redselen og sinnet som kommer av den konstant spente situasjonen og de stadige attentatene. Noen dager har det hele blitt litt for mye å skulle takle på egen hånd, og i slike stunder er min kjære Trude ekstra god å ha.

En nydelig dag!

2007-12-15T06:41:00.000-08:00

Ah, etter regn kommer friskere luft og klar himmel. Skjønt! I dag stod jeg opp tiidlig for å kjøre min kjære ”kone” (Trude) til flyplassen. 05:30 ringte vekkerklokken. Litt i tidligste laget kanskje, men hva gjør man vel ikke for sine kjære? Etter å ha tilbrakt hver eneste dag sammen i tre måneder, blir det rart å ikke se Trude på tre uker. Men det er sikkert sunt for forholdet vårt at vi får litt tid til å savne hverandre. Nå har jeg fire dager ”alene” i Beirut foran meg, og vips så er også jeg hjemme i Norge sammen med familien min. Som jeg gleder meg!! Lørdag er forresten arbeidsdag i Libanon, så etter flyplassoppdraget i dag tidlig bar det på kontoret for å utføre dagens oppgaver. Siden jeg reiser på mandag syns jeg det var på sin plass å spre litt juleglede til ansatte og frivillige, så jeg vartet like godt opp med stearinlys og norsk kavring og brunost. En kulinarisk (?) opplevelse som ble godt mottatt. På vei hjem fra jobb stakk jeg innom en brukthandel som drives av en utrolig hyggelig, godt voksen herre. Vi pratet om løst og fast, og takk for sist, og egentlig stakk jeg innom for å høre om han hadde en gammel gitar å selge. Det hadde han ikke, men jeg fikk like godt låne med meg hjem hans egen gitar. Han syns det passet seg bra siden jeg nå var alene i huset, og hadde god tid til å spille. Han viste meg et gammelt og gulnet programblad fra en gitarkonsert han hadde gjort på det amerikanske universitetet i byen i 1957, og fortalte om hvordan han begynte å spille gitar i sine yngre dager. For en fantastisk hyggelig mann! Nærmes forfjamset av glede og takknemlighet vandret jeg videre hjemover, med en godt innspilt gitar i den ene hånden, og en nydelig rød stilkblomst til 3 kr fra forhandleren på hjørnet i den andre. I kveld skal jeg på besøk til noen venner og spise kylling og kose meg enda mer. For en herlig dag!

Stormfulle dager i vente

2007-12-07T08:11:00.000-08:00

Hjelp! I natt lynte og tordnet det igjen så kraftig at jeg trodde hele bygningen skulle falle sammen. Ryktet sier at tre dager med storm venter oss. Det tror jeg så gjerne. I går blåste ett av vindusglassene på kjøkkenet av hengslene og ble liggende i tusen knas på gulvet, noe som var mulig fordi vi ikke har vanlige lukkbare vinduer, men heller en slags persienneordning i glass. Ganske sjarmerende i grunn, men jeg innrømmer at jeg er litt skepstisk til hvordan dette vil bidra til å holde kulden ute i vinter. Jeg får ta med en ekstra ullgenser tilbake fra Norge i romjula, så går det sikkert helt fint. Tre dager med storm betyr gjerne tre dager uten internett (vi har endelig fått installert nett hjemme – hurra!), og muligens også uten strøm, men det bekymrer meg ikke noe særlig siden jeg skal bruke hele lørdag og søndag på workshop tusen og noen meter over havet. (Og der blir det helt sikkert snø!! :)) Regler i krig-programmet til Libanon Røde Kors Ungdom skal prøve ut nye aktiviteter til sin interne opplæring i helga, og jeg skal blant annet være med og fasilitere semirollespillet Raw War. Da skal de frivillige få være utendørs og "krige”, utstyrt med krigsmaling og kostymer. Og jeg skal lage engler i snøen:) Dette blir garantert kjempegøy!!

Desember

2007-12-05T06:21:00.000-08:00

Det begynner å bli kaldere ute nå, og det er tydelig at vinteren straks vil banke på døren. På et oppdrag et stykke utenfor hovedstaden oppdaget jeg nylig til min store overraskelse et av de sikreste vårtegnene vi har i Norge. En hestehov! Det er med andre ord ingen typisk norsk vinter jeg har i vente, kanskje heller en slags blanding av vår og høst. I alle fall i hovedstaden, hvor det ikke er vanlig med snøfall. Men, husene her er ikke så veldig godt isolerte, og når temperaturen kryper ned til 12-13 grader og regnet høljer ned, kjenner jeg meg utrolig takknemlig for at jeg lot ullundertøyet og bestemors lester få ta opp plass i kofferten. Oppe i fjellene har imidlertid den første snøen allerede lagt seg, og der holdes kulden ute av hjemmene ved hjelp av parafin- og vedovner i de fleste rom.

For noen dager siden begynte Beirut sånn smått å pynte opp gatene til jul. Lysarrangementene lyser beskjedent opp enkelte busker, vinduer og gatekryss, og i butikkhyllene har det dukket opp en del røde og gullfargede nisser, stjerner og andre typiske juleting. Det slår meg plutselig at det jo er desember allerede! I motsetning til hjemme finner man ikke julemarsipanen på utstilling allerede i oktober i Beirut, og her kan kanskje en del av grunnen være til at dette åpenlyse faktum frem til nå har gått meg hus forbi. Det er jo faktisk ikke lenge til jul! Jeg har bestemt meg for å reise hjem for å feire høytiden i Norge, noe jeg gleder meg veldig til. Det hadde utvilsomt vært spesielt å oppleve den libanesiske feiringen, men det får så være. Høytider tilbringes jo best sammen med dem man er aller mest glad i, og det akter jeg å gjøre også i år. Jeg savner nemlig familien min masse.

Uavhengighetsdagen

2007-11-22T10:48:00.000-08:00

22. november 1943 fikk Libanon sin uavhengighet, etter å ha vært under fransk styre siden opprettelsen i 1920. I dag, 64 år senere er det påfallende stille i Beiruts gater, sammenlignet med den norske feiringen jeg er vant til hjemme. Jeg ser heller ingen flere libanesiske flagg enn det jeg gjør på en hvilken som helst vanlig dag. Normalt sett markeres dagen her nede med store offentlige militærparader, flagg, fyrverkeri og masse glade mennesker i gatene. I dag var det imidlertid ingen oppfølging av denne tradisjonen. Tilnærmet politisk vakuum og presidentvalg er det som opptar folk nå om dagen, og mange føler vel at akkurat nå ikke er den riktige tiden for den helt store feiringen. Morgendagens parlamentariske møte ble i kveld på nytt annonsert utsatt, og det er høyst usikkert hva som nå vil skje.

Valget på ny president foregår slik: Presidenten velges for en 6 års-periode av nasjonalforsamlingen. Forrige valg ble gjennomført i 1998, og sittende president Emile Lahoud skulle dermed egentlig gått av i 2004, men han fikk forlenget sin periode med tre år. Etter libanesisk grunnlov skal presidenten være kristen maronitt, statsministeren sunni muslim, og lederen av nasjonalforsamlingen shia muslim. Statsministeren utpekes av presidenten, i samråd med nasjonalforsamlingen, og kabinettet velges av statsministeren, i samråd med presidenten og medlemmer av nasjonalforsamlingen.

(Kilde: CIA World Factbook.)

2007-11-20T12:30:00.000-08:00

Politisk spenning..

Jeg har akkurat kommet inn døren hjemme. (Egentlig var dette for noen timer sider, men et par tekniske problemer osv oppstod. Uansett, se bort fra denne lille detaljen, og forestill deg at klokken er ca 17:30) Nok en arbeidsdag er over. Den siste timen har gått med til sikkerhetsbrief med sjefen for føderasjondelegasjonen her nede. Vi skal bruke den eksisterende kommunikasjonslinjen, og fra nå av rapportere alle bevegelser etter at mørket faller på. Og vi har strengere restriksjoner på hvor vi kan og ikke kan gå. I morgen skulle det etter planen vært gjennomført valg på ny president i landet, men det ble tidligere i dag utsatt til fredag. Igjen. Valget har allerede blitt utsatt to ganger tidligere, og nå begynner det å bli faretruende liten tid å handle på. Lørdag må den sittende presidenten gå av, og da bør helst den nye være på plass.. Det er vanskelig å ikke legge merke til den fastlåste situasjonen. Det er mye spenning i lufta, og jeg merker det på meg selv også. Jeg er litt ekstra på vakt når jeg er ute og går eller kjører bil. Forhåpentligvis vil det ikke skje noe, men jeg prøver likevel å få med meg små detaljer som merkelige lyder, eller hvor politiet har konsentrert sin bemanning, og jeg vurderer fortløpende situasjonen rundt meg så godt jeg kan. Det er ikke paranoia, men en blanding av instinkt og sunn fornuft som styrer meg, tror jeg. Og i en slik spent situasjon er det dessverre grunn til bekymring. Alle husker den tragiske bilbomben som drepte en minister og flere sivile mennesker i Beirut for bare to måneder siden, og dette landet har heller ikke vært velsignet med for mye fred og ro opp gjennom tidene.. Den sivile og militære beredskapen har blitt skjerpet de siste dagene, og det er stadig flere uniformerte og bevæpnede menn og tanks i gatene i nabolaget mitt. Alvorlige ansikt med granskende blikk. I tilfelle noen skulle finne på noe dumt? Selv om folk rundt meg helst vil unngå å snakke så mye om det som skjer, og prøver å oppføre seg som om alt er normalt, er det ikke tvil om at folk er redde. ”Får vi en ny regjering?” ”Ender vi opp med TO nye regjeringer??” ”En militær regjering kanskje?” Det er vanskelig å predikere denne ukens utkom, men jeg tør vedde på at fred og ro, og politisk konsensus er det flertallet av libaneserne ønsker seg aller mest om dagen. Inch Allah, om Gud vil, får de det de ønsker seg. Jeg for min del skal holde en lav profil, og begrense mine bevegelser til arabiskskolen, nærliggende kafeer med internett, samt treningssenteret rett over gata.

Arabisk

2007-11-03T09:42:00.000-07:00

Etter to uker begynte vi med våre første arabisktimer, og vi har fast tre timer arabisk hver dag, fire dager i uken. De første timene skjønte jeg ikke så mye, etter hvert gikk det så meget bedre. Læreren vår, Shereen, sier vi er flinke. Det sier hun sikkert til alle studentene sine, men det velger jeg å anse som uvesentlig. Så langt får vi til ganske mye (etter egen vurdering naturligvis), og da er det gøy å lære. Marhaba? Ahlein. Kifik? Mniha. LHamdella! W 2enti? Libanesisk er et fascinerende språk, og ikke helt som ”vanlig” arabisk, for de som måtte være forledet til å tro det. Uten å gå i dybden kan man si at det er en slags salig blanding av arabisk, fransk og engelsk, og med innslag av det gamle fønisiske språket (som libaneserne for øvrig var ”oppfinnerne” av for xx hundre år siden). Skriftspråket er imidlertid standard arabisk, og ”internettspråket” en tredje variant. Hvorfor gjøre det enkelt? Fra starten av bestemte vi oss for at vi ønsket å lære både det muntlige og det skriftlige språket, noe jeg til nå ikke har angret på. Det er gøy å kunne lese skiltene på bygningene, og faktisk kjenne igjen enkelte ord. Det er også gøy å kunne imponere en og annen libaneser som jeg møter på min vei, med diverse innøvde ord og vendinger. Ikke uventet er det også plass til både anstendige og mindre anstendige ord i mitt stadig økende libanesiske vokabular, og jeg lærer en del "gateslang". Til stor fryd for meg selv og de nære omgivelser. (Noen av mine nye venner har til og med adoptert et par uttrykk som helt klart har en annen aksent enn det de bruker til dagligJ) La wlo?? (Nei, tuuuller du?)

Sa noen jobb?

2007-11-01T07:30:00.000-07:00

Når man har klart å finne veien til kontoret, er det på tide å begynne å jobbe. Da min kollega og jeg kom ned hit i midten av september hadde vi ingen spesifikk arbeidsbeskrivelse, og vi ble enige med vår kontaktperson om å bruke den første måneden til å bli kjent med organisasjonen, for deretter å utforme vår egen arbeidsbeskrivelse. Denne første måneden har vært ganske så hektisk, og fylt med møter med ulike avdelinger, komiteer og andre instanser. Vi har blitt introdusert til de ulike programmene som drives av ungdomsavdelingen, og har allerede deltatt på flere workshops med de frivillige i disse programmene. Det har vært en lærerik og nyttig introduksjonstid, og jeg føler nå at jeg har fått en viss oversikt over Libanon Røde Kors, og er bedre rustet til det videre arbeidet. Hurra! Så, hva skal jeg egentlig jobbe med her nede lurer sikkert noen på? Vel, fra hjemlige trakter er jeg jo vant til å ha en liten finger med i spillet på flere områder samtidig, og det ser ut til at dette kan bli en løsning også her. Gode vaner er som kjent vonde å bryte. Siden hele organisasjonen per tiden er inne i en omfattende strategisk planleggingsprosess, har vi i samarbeid med frivillige, ansatte og overordnede tatt en beslutning om å fokusere det meste av vår energi på den helhetlige planleggingsprosessen i ungdomsavdelingen, i stedet for å velge ut ett eller to spesifikke programmer eller ungdomssenter å jobbe med. Jeg både håper og tror at vi vil kunne få til mye bra sammen med de frivillige på dette feltet. Dette er det femte og siste året at Libanon og Norges Røde Kors utveksler ungdomsdelegater innenfor dette programmet, og det er viktig for alle parter at våre ressurser blir brukt på en mest mulig nyttig og bærekraftig måte. Organisasjonsutvikling er noe både jeg og min kollega har erfaring med og interesse for, så jobbmessig kan det se ut til å bli 8 svært spennende måneder fremover. Gleder meg!

Ehhteramete!

2007-10-25T09:46:00.000-07:00

Yess! Endelig er bloggen min operativ. Min aller første blogg! Sorry til alle dere der hjemme som hele denne tiden helt sikkert har tørstet etter å få vite hvordan jeg har det og hva som egentlig foregår her nede. Min eneste unnskyldning er at dagene har vært lange, og nettene så alt for korte… Men nå er altså ventetiden over. So, where to begin? 5 uker har allerede gått. Det er så mange inntrykk! Libanon er utvilsomt et spennende land, og jeg har så langt ikke kjedet meg det minste sekund. Tvert imot skulle døgnet gjerne hatt flere timer. (Dette er med andre ord ikke et fenomen som forekommer kun i moderlandet, tro det eller ei.) Møter, språkkurs, introduksjonsrunder, workshops, spising(!), soving, bli kjent med nye kolleger og venner, akklimatisering… i det hele tatt mange ting å administrere. Det jeg merker spesielt er at jeg blir fortere trøtt og sliten her enn det jeg normalt sett blir hjemme. Dette er for så vidt noe jeg hadde forventet meg at ville skje, og det er derfor ikke så frustrerende som man kanskje skulle tro, men det er likevel interessant å faktisk oppleve det på egen kropp og sjel. De av dere som kjenner meg godt vet også at retningssansen ikke er blant mine høyest utviklede egenskaper, og dere kan jo bare tenke dere hvor mye energi som har gått med til å finne ut av mitt nye nabolag. Nå kan jeg stolt si at jeg finner frem både til kontoret, språkskolen, favorittkafeen og den organiske matbutikken helt på egen hånd. (Og ikke nok med det, jeg kan veien helt til Jbeil eller Tripoli for den saks skyld!) Ehhteramete! (For de mindre belærte innen arabisk betyr det Respekt!)