Kajsa og Leila på besøk – del 2

Onsdag var Kajsa med på kontoret, hvor hun ble godt mottatt av både direktøren og presidenten for ungdomsavdelingen. Snart var hun en t-skjorte, en caps og diverse nips rikere. Trude holdt henne med selskap mens jeg var i møter. Det er for øvrig ikke et stort utvalg av møterom her, så det ene møtet mitt foregikk naturligvis i samme rom som de befant seg i. Også dette er en ting man venner seg til etter en stund. Folk og lyder konstant rundt ørene, og i ethvert møte er det helt normalt med 3-4 avbrytelser av noen som gjerne vil hilse på og slå av en liten prat underveis, uavhengig av om man var midt i en viktig setning eller ei. Da tar man bare på et smil og en ny hatt for anledningen, og fullfører helt naturlig setningen noen minutter senere. Simultankapasitet er en forutsetning for å kunne jobbe under slike forhold, og bare man kommer inn i det så går det greit nok. Om kvelden dro vi til Club Social for å danse salsa, men vi var sent ute og bandet pakket akkurat sammen da vi ankom like over midnatt. En strek i regninga, men vi hadde det hyggelig likevel. Siden dette er Beirut ble jeg ikke det minste overrasket da salsaen på høyttalerne etter hvert ble byttet ut med trance og det som verre er, men for Kajsa kom kanskje dette litt mer uventet. Det var jo tross alt Latino Night, og hun hadde gledet seg til litt cubanske rytmer, men i denne byen passer det vel aldri dårlig å spille trance. Det er nærmest en del av identiteten til Beirut, og de fleste innfødte blir passelig sjokkerte når jeg erkjenner min labre interesse for sjangeren. Vi kjørte en trøtt og litt skuffet Kajsa hjem, og så gikk turen videre til flyplassen for å hente min kjære Leila, som også hadde lagt påskeferien til Libanon. Hennes ankomst gikk glattere, og allerede kl 03 var gjenforeningen et faktum. Hoppende glad tok jeg imot solstrålen Leila som smilende som alltid kom vandrende mot utgangen. Jeg kjente meg lykkelig og veldig heldig, som ikke bare hadde fått besøk av to herlige venninner hjemmefra, men som også har libanesiske venner som orker å være våken til kl 04 en onsdags natt for å følge meg til og fra flyplassen. (De er nok, og kanskje med rette, bekymret for at jeg skal rote meg bort på veien.) Leila fikk en noe mer turbulent start på oppholdet der hun ble dyttet inn i en skranglete gammel Lada, som egentlig høres mer ut som et jagerfly enn en bil. Velkommen til Libanon! Fest sikkerhetsbeltet, dersom det finnes! Men frem kom vi, helt uten en skramme, og en forventningsfull og ferieklar Leila kunne lettet pakke ut, og også hun gjøre seg klar til å ta del i mitt libanesiske eventyr..

Kajsanmin på besøk!!

Åh, hvor skal jeg begynne? For en herlig og opplevelsesrik uke dette har vært!! Forrige lørdags natt landet min elskede Kajsa Liisa på Hariri Airport, og etter to timer venting hadde vi en tårevåt og lykkelig gjenforening midt blant trøtte og glade libanesiske ansikter, familieforsamlinger, og metervis med kofferter og stiletthæler. Det var lett å skille henne fra mengden der hun kom gående i hettegenser, gode sko og med en praktisk liten koffert og ryggsekk. Det var så utrolig godt å klemme min superdupervenninne igjen!! Tenk at hun kom på besøk til meg, til tross for advarsler fra UD og alle ting. Så herlig, nå deler vi både cubanske og libanesiske minner.. Vel hjemme kunne en fornøyd Kajsa (og enda mer fornøyd Camilla) dra frem 8 kg (!) Freia og Nidar sjokolade fra den lille kofferten, og 2 kg bøker. Alle disse kiloene kun til meg. Snakk om å pakke med stil, haha! Søndag morgen kjørte vi nordover og rett til sjøen med mine venner Joe og Paul, og Kajsa fikk tatt årets første svømmetak i Middelhavet. Direkte varmt var det på ingen måte, men for to nordkvinner er 17-18 grader både akseptabel, og til og med ganske deilig badetemperatur. Etter badeseansen gjorde vi klar grillen og forberedte kjøtt og grønnsaker på ekte libanesisk vis, og solen tittet også frem for å ære det flotte besøket fra nord. Nydelig! En myk og behagelig start på Kajsas libanesiske opplevelse. Med unntak av en fyr i Speedo badebukse som kom og la seg ned rett ved siden av oss, og viste frem noen merkelige akrobatiske yogaøvelser, og en familie som hadde piknik et stykke unna, hadde vi stedet for oss selv. Speedo forsvant heldigvis kjapt da han innså at vi ikke lot oss imponere det minste av hans opptreden, men vi fikk oss i alle fall en god latter. Salig av sol og sjøliv overnattet vi på et innleid strandhus, og måtte så stå opp grytidlig for å unngå den tette og utrolig trege ”rush”-trafikken tilbake til Beirut. En reise som normalt tar en halvtime kan ta to timer hvis man feilberegner avreisetidspunkt, så hvorfor man kaller det rushtrafikk er i grunn litt merkelig.. vi klarte det i hvert fall på en time denne dagen. Mandag, tirsdag og onsdag var jeg på jobb på kontoret, og stakkars Kajsa fikk dermed også erfare hvordan det er å sitte hjemme i leiligheten i Hamra. Det har jo vært en viktig del av min libanesiske opplevelse, særlig når den politiske situasjonen har vært mer ustabil enn vanlig. Kjedelig, men sånn er det å være ungdomsdelegat noen ganger. Men nå er jo arbeidsdagene mine relativt korte siden jeg også jobber på lørdagene, så helt forlatt ble hun da ikke. Innen onsdag fikk vi møtt noen av vennene mine, studert det libanesiske trafikkbildet, tuslet litt rundt og sett oss om i nabolaget, besøkt Blue Note Café (det eldste og beste jazzstedet i byen), Barometre (et gammelt venstreorientert lite sted med hyggelig betjening, uteservering, orientalsk musikk og libanesisk meny) og Casa de Pasta, en bitteliten italiensk restaurant med Bob Marley på høyttalerne og herlig silkemyk ravioli. Vi har også spasert langs den flotte strandpromenaden, fnist litt av alle parene som sitter og flørter i bilene, og posert foran drive by-kafeen Uncle Deek.

..fortsettelse følger..

Øyedramatikk

Ajajaj, i dag våknet jeg opp med en følelse av at noe ikke var helt som det skulle være. Jeg fikk ikke åpnet det ene øyet skikkelig, og kunne 1 minutt senere lettere skrekkslagen foran speilet konstatere at noe var galt. Øyelokket var digert og skikkelig opphovnet, og jeg så nesten ut som om noen hadde slått knockout på meg. Det var ikke et pent syn. Hjelp, hva hadde skjedd?? Vel, ikke vet jeg. Jeg bare håpte at det ville gå fort over, og ikke utarte seg. Tenk om dette bare var begynnelsen? Jeg ringte og sa i fra at jeg ikke kom på kontoret før jeg hadde funnet ut av dette, og så surfet jeg nettet for å prøve å konsultere meg selv. Hm.. bare en enkel allergisk reaksjon?? **Håpe, håpe** Noen timer senere pustet jeg lettet ut. Hevelsen var heldigvis på vei ned, sånn helt av seg selv. Hodet mitt ville ikke bli forvandlet til en ballong likevel!! Hurra! For sikkerhets skyld stakk jeg og Trude bort på sykehuset for å snakke med en lege. Jeg hadde glemt forsikringsbeviset mitt hjemme i leiligheten, og da de sa at det ville koste nesten 600 kr for en konsultasjon kjente jeg umiddelbart at hevelsen så å si forsvant på flekken. Frisk som en fisk, la oss gå hjem! Vår gode venninne (og tidligere ungdomsdelegat) Marya kunne senere fortelle at det er et øyevirus som går her nå, og at en venn av henne hadde en lignende tilstand nylig. Forbigående, takk og pris! Det er ubehagelig og litt skummelt å oppleve at ansiktet plutselig forandrer seg sånn over natten. Jeg undrer litt på hvordan de som bestemmer seg for å gå igjennom ”kosmetiske” kirurgiske inngrep føler det når de ser seg i speilet med sitt nye fjes for første gang. Kanskje fjernt for de fleste nordmenn, men med over en million slike inngrep utført i Libanon i fjor, er dette faktisk en ganske aktuell problemstilling her i landet. Det må da være en litt dramatisk opplevelse? Hm.. Jeg er i hvert fall glad for at mitt øye nå nesten er helt tilbake til det normale..

Ut på tur!

På fredag var vi ute og feiret en venns bursdag. På karaokebar. Jeg og Trude sang selvsagt duett, og gjorde en noe mindre vakker opptreden med Light My Fire av The Doors. Vi klarte ikke bestemme oss for om vi skulle legge stemmene høyt eller lavt, og da kan du jo bare tenke deg til hvordan det måtte høres ut. I tillegg var jo halve sangen instrumental.. Men gøy var det! På vanlig libanesisk vis var siste halvdel av kvelden dedikert til arabisk musikk, og stoler og puffer ble flyttet til siden for å lage plass til livlig orientalsk dans mellom bordene. Det ble ikke mer synging på meg denne kvelden, for jeg er på ingen måte så avansert at jeg kan lese og synge arabisk karaoke.. Lokalet var varmt og røykfylt, og jeg måtte atter en gang ta meg selv i å lovprise den norske røykeloven. Etter jobb lørdag skyndte jeg meg hjem for å pakke gode og varme klær og sko, og så stakk jeg til fjells med venner. Det var en flott tur, og jeg setter virkelig pris på det snødekte fjellandskapet og den friske luften oppe i høyden. Det var bitende kaldt om kvelden, og den gammeldagse libanesiske oljeovnen måtte putre hele natten i gjennom. Søndag stakk imidlertid solen frem og den velkjente og gode følelsen av vår kom strømmende over meg. Det er herlig å traske i smeltende snø, og kjenne solen tvinge frem svetteperler fordi man har kledt på seg alt for mange lag med ullundertøy:) Dagen etter var det duket for enda en bursdagsfeiring. Jeg har faktisk mistet tellingen på hvor mange fødselsdager vi har feiret her nede til nå. Denne gangen var det Yehya, vår kjære og litt sprø nabo, som fylte 19, og vi dro en liten gjeng ut, først på kino og så til Club Social (et av mine favorittsteder) for å spille biljard. Også dette var en hyggelig kveld i godt selskap, og jeg må si jeg er takknemlig for å ha kunnet fylle de siste dagene med andre aktiviteter enn å bare sitte hjemme i leiligheten! Jaaaa!

Lørdag på kontoret

Ja, så sitter jeg her på kontoret denne lørdagsmorgenen, og jeg innser at internettilkoblingen ikke er aktiv. Ikke i dag heller. Planene om å lese e-post og gjøre litt mer research om klasebomber gikk dermed akkurat i vasken, og i stedet skal jeg prøve å fordype meg i tykke dokumenter om organisasjonsutvikling. Fra radioen i hjørnet strømmer det ut en salig blanding av orientalske toner, gamle slagere og de heteste nyeste rytmene fra Beiruts dansegulv. Folk kommer og går, og snart regner jeg med noen av de frivillige fra Røde Kors Ungdom vil stikke innom kontoret. Airconditionen sender en varm luftstrøm rett i ansiktet mitt, og fra gangen høres en jevn dur fra anleggsarbeid og folk som snakker høylytt. Jeg har etter hvert blitt vant til dette arbeidsmiljøet, og undrer meg over hvordan det blir å komme hjem og jobbe i Norge igjen i sommer. Kanskje jeg da blir nødt til å bringe inn noen libanesiske elementer til mine kolleger for å finne meg til rette de første dagene eller ukene:) Hihi. Jeg kjenner jeg er litt trøtt også. Den siste uken har jeg sovet lite og urolig, og jeg mistenker at det har en sammenheng med alle bevegelsene i jordplatene nylig. Natt til tirsdag våknet jeg av at hele sengen min ristet, og det tok en liten stund før jeg innså at det jeg opplevde var et jordskjelv, og ikke alvorlig krøll på balansenerven. Det var en merkelig opplevelse. Skjelvet målte ettersigende 4 på r-skalaen, og rammet først og fremst Sør-Libanon og naboområdene. Folk jeg snakket med i sør sa at de ikke hadde erfart noe sammenlignbart skjelv på 40 år. I går igjen begynte kontormøblene å riste, og dette skal visstnok ha vært litt kraftigere enn det forrige. Vår sekretærkollega Milia forteller at det hadde vært flere jordskjelv disse to ukene, og med dette slår jeg meg til ro med at søvnproblemene mine i det siste har lite å gjøre med den økende graden av skyting og politisk spenning, og at de i stedet skyldes seismologiske faktorer. To frivillige fra senteret i Aaley kom akkurat inn døren, og de har med bilder fra besøket vårt for noen uker siden. Jeg tror jeg utsetter fordypningen en stund, og tar meg en kopp te i stedet:)

Muffins på Valentines dag

I kveld har min kjære Trude lagd supergode sjokolademuffins til sin "mann", dvs meg:) Og gjett om jeg er glad for denne klare kjærlighetserklæringen! Hihi, litt ekstra moro må man nesten unne seg når man sitter inne hele dagen. I dag hadde vi nemlig streng beskjed om å holde oss hjemme på grunn av det som etter hvert bare går under betegnelsen "situasjonen", og det kan jo fort bli litt kjedelig i lengden. Hele denne uken har vi hatt instruks om å ikke forlate nabolaget fra ettermiddagstid og utover, men i dag har man vært ekstra forsiktig. Det er tre år siden statsminister Rafik Hariri ble drept, og hundretusener av libanesere deltok i en protestmarkering i Beirut i dag. I frykt for opptøyer bestemte regjeringen at i dag skulle være offentlig fridag, og alle skoler og offentlige kontorer var stengt, i tillegg til mange private forretninger. Vi var nok ikke de eneste som holdt oss hjemme, selv om mange tok til gatene for å delta i markeringen. Jeg våknet til skyting utenfor, men forhåpentligvis var dette ikke noe annen enn en av måtene libaneserne feirer en vellykket tale eller lignende på. Inch Allah.. Uansett, jeg vil ønske alle dere hjemme en hyggelig og kjærlighetsfylt kveld! Stor klem fra Beirut:)

Tur til sør og besøk av Olio

I går kom jeg meg endelig ned til Sør-Libanon, for aller første gang. Tidlig i går morges satte vi oss inn i firehjulstrekkeren til Anne-Kathrine, som leder IFRC-delegasjonen i landet. (IFRC er paraplyorganisasjonen til alle Røde Kors og Røde Halvmåne nasjonalforeninger.) Det var godt vi hadde en solid bil, for deler av veien minte mye om dårlige norske landeveier med sine store hull og tilfeldige oversvømmelser. Vi kjørte den vakre kystruten ned til Tyr, med sjøen og strandkanten på høyre side og frodige åskammer med de typiske arabiske murhusene på den venstre. I Tyr hadde vi akkurat tid til å stoppe for et glass juice og ferske bakervarer. På libanesisk gjestfritt vis fikk jeg også noen ekstra søtsaker med i hånden som takk for besøket. Vi kjørte videre gjennom det vakre libanesiske landskapet, og hadde neste stopp på en barneskole hvor vi overvar en teaterforestilling det å ta vare på naturen og miljøet, fremført av Røde Kors Ungdom. Vi besøkte også en Røde Kors-klinikk som yter medisinske og sosiale tjenester. Både skolen og klinikken var delvis gjenoppbygd etter bombene som falt ned over Sør-Libanon i 2006. Vi tok oss tid til å stoppe for et kort, men hyggelig privatbesøk, og her fikk vi servert helt ferske mandler fra trærne i hagen og te i bitte små glass. På vei hjem ble vi overrasket av en plutselig regn- og haglskur som dugget til vinduene og fylte veibanen med vann. Igjen var jeg takknemlig for bilvalget tidligere på dagen. Vel hjemme i Beirut kjente jeg tydelig at det hadde vært en lang dag, og vi hadde da også vært ute på oppdrag i vel 10 timer. Likevel hadde jeg energi nok til å overtale Anne-Kathrine til å la oss være barnevakt for sin lille Jack Russel-valp samme kveld, og vips så hadde vi en skjønn og meget energisk liten krabat snusende rundt i leiligheten. Det var en ny opplevelse å gå tur med hund midt i en by som Beirut, og det er for øvrig ikke et vanlig syn i gatene her heller. Men, vi klarte oss helt fint alle tre, og tilbake i leiligheten falt lille Olio fornøyd til ro på teppet sitt, etter mange runder med hopping opp i sofaen og tilsvarende løfting ned igjen. Det er i alle fall mye glede i en valp, og jeg håper vi får besøk av Olio flere ganger:)