Ehhteramete!

Yess! Endelig er bloggen min operativ. Min aller første blogg! Sorry til alle dere der hjemme som hele denne tiden helt sikkert har tørstet etter å få vite hvordan jeg har det og hva som egentlig foregår her nede. Min eneste unnskyldning er at dagene har vært lange, og nettene så alt for korte… Men nå er altså ventetiden over. So, where to begin? 5 uker har allerede gått. Det er så mange inntrykk! Libanon er utvilsomt et spennende land, og jeg har så langt ikke kjedet meg det minste sekund. Tvert imot skulle døgnet gjerne hatt flere timer. (Dette er med andre ord ikke et fenomen som forekommer kun i moderlandet, tro det eller ei.) Møter, språkkurs, introduksjonsrunder, workshops, spising(!), soving, bli kjent med nye kolleger og venner, akklimatisering… i det hele tatt mange ting å administrere. Det jeg merker spesielt er at jeg blir fortere trøtt og sliten her enn det jeg normalt sett blir hjemme. Dette er for så vidt noe jeg hadde forventet meg at ville skje, og det er derfor ikke så frustrerende som man kanskje skulle tro, men det er likevel interessant å faktisk oppleve det på egen kropp og sjel. De av dere som kjenner meg godt vet også at retningssansen ikke er blant mine høyest utviklede egenskaper, og dere kan jo bare tenke dere hvor mye energi som har gått med til å finne ut av mitt nye nabolag. Nå kan jeg stolt si at jeg finner frem både til kontoret, språkskolen, favorittkafeen og den organiske matbutikken helt på egen hånd. (Og ikke nok med det, jeg kan veien helt til Jbeil eller Tripoli for den saks skyld!) Ehhteramete! (For de mindre belærte innen arabisk betyr det Respekt!)