En nydelig dag!

Ah, etter regn kommer friskere luft og klar himmel. Skjønt! I dag stod jeg opp tiidlig for å kjøre min kjære ”kone” (Trude) til flyplassen. 05:30 ringte vekkerklokken. Litt i tidligste laget kanskje, men hva gjør man vel ikke for sine kjære? Etter å ha tilbrakt hver eneste dag sammen i tre måneder, blir det rart å ikke se Trude på tre uker. Men det er sikkert sunt for forholdet vårt at vi får litt tid til å savne hverandre. Nå har jeg fire dager ”alene” i Beirut foran meg, og vips så er også jeg hjemme i Norge sammen med familien min. Som jeg gleder meg!! Lørdag er forresten arbeidsdag i Libanon, så etter flyplassoppdraget i dag tidlig bar det på kontoret for å utføre dagens oppgaver. Siden jeg reiser på mandag syns jeg det var på sin plass å spre litt juleglede til ansatte og frivillige, så jeg vartet like godt opp med stearinlys og norsk kavring og brunost. En kulinarisk (?) opplevelse som ble godt mottatt. På vei hjem fra jobb stakk jeg innom en brukthandel som drives av en utrolig hyggelig, godt voksen herre. Vi pratet om løst og fast, og takk for sist, og egentlig stakk jeg innom for å høre om han hadde en gammel gitar å selge. Det hadde han ikke, men jeg fikk like godt låne med meg hjem hans egen gitar. Han syns det passet seg bra siden jeg nå var alene i huset, og hadde god tid til å spille. Han viste meg et gammelt og gulnet programblad fra en gitarkonsert han hadde gjort på det amerikanske universitetet i byen i 1957, og fortalte om hvordan han begynte å spille gitar i sine yngre dager. For en fantastisk hyggelig mann! Nærmes forfjamset av glede og takknemlighet vandret jeg videre hjemover, med en godt innspilt gitar i den ene hånden, og en nydelig rød stilkblomst til 3 kr fra forhandleren på hjørnet i den andre. I kveld skal jeg på besøk til noen venner og spise kylling og kose meg enda mer. For en herlig dag!

Stormfulle dager i vente

Hjelp! I natt lynte og tordnet det igjen så kraftig at jeg trodde hele bygningen skulle falle sammen. Ryktet sier at tre dager med storm venter oss. Det tror jeg så gjerne. I går blåste ett av vindusglassene på kjøkkenet av hengslene og ble liggende i tusen knas på gulvet, noe som var mulig fordi vi ikke har vanlige lukkbare vinduer, men heller en slags persienneordning i glass. Ganske sjarmerende i grunn, men jeg innrømmer at jeg er litt skepstisk til hvordan dette vil bidra til å holde kulden ute i vinter. Jeg får ta med en ekstra ullgenser tilbake fra Norge i romjula, så går det sikkert helt fint. Tre dager med storm betyr gjerne tre dager uten internett (vi har endelig fått installert nett hjemme – hurra!), og muligens også uten strøm, men det bekymrer meg ikke noe særlig siden jeg skal bruke hele lørdag og søndag på workshop tusen og noen meter over havet. (Og der blir det helt sikkert snø!! :)) Regler i krig-programmet til Libanon Røde Kors Ungdom skal prøve ut nye aktiviteter til sin interne opplæring i helga, og jeg skal blant annet være med og fasilitere semirollespillet Raw War. Da skal de frivillige få være utendørs og "krige”, utstyrt med krigsmaling og kostymer. Og jeg skal lage engler i snøen:) Dette blir garantert kjempegøy!!

Desember

Det begynner å bli kaldere ute nå, og det er tydelig at vinteren straks vil banke på døren. På et oppdrag et stykke utenfor hovedstaden oppdaget jeg nylig til min store overraskelse et av de sikreste vårtegnene vi har i Norge. En hestehov! Det er med andre ord ingen typisk norsk vinter jeg har i vente, kanskje heller en slags blanding av vår og høst. I alle fall i hovedstaden, hvor det ikke er vanlig med snøfall. Men, husene her er ikke så veldig godt isolerte, og når temperaturen kryper ned til 12-13 grader og regnet høljer ned, kjenner jeg meg utrolig takknemlig for at jeg lot ullundertøyet og bestemors lester få ta opp plass i kofferten. Oppe i fjellene har imidlertid den første snøen allerede lagt seg, og der holdes kulden ute av hjemmene ved hjelp av parafin- og vedovner i de fleste rom.

For noen dager siden begynte Beirut sånn smått å pynte opp gatene til jul. Lysarrangementene lyser beskjedent opp enkelte busker, vinduer og gatekryss, og i butikkhyllene har det dukket opp en del røde og gullfargede nisser, stjerner og andre typiske juleting. Det slår meg plutselig at det jo er desember allerede! I motsetning til hjemme finner man ikke julemarsipanen på utstilling allerede i oktober i Beirut, og her kan kanskje en del av grunnen være til at dette åpenlyse faktum frem til nå har gått meg hus forbi. Det er jo faktisk ikke lenge til jul! Jeg har bestemt meg for å reise hjem for å feire høytiden i Norge, noe jeg gleder meg veldig til. Det hadde utvilsomt vært spesielt å oppleve den libanesiske feiringen, men det får så være. Høytider tilbringes jo best sammen med dem man er aller mest glad i, og det akter jeg å gjøre også i år. Jeg savner nemlig familien min masse.

Uavhengighetsdagen

22. november 1943 fikk Libanon sin uavhengighet, etter å ha vært under fransk styre siden opprettelsen i 1920. I dag, 64 år senere er det påfallende stille i Beiruts gater, sammenlignet med den norske feiringen jeg er vant til hjemme. Jeg ser heller ingen flere libanesiske flagg enn det jeg gjør på en hvilken som helst vanlig dag. Normalt sett markeres dagen her nede med store offentlige militærparader, flagg, fyrverkeri og masse glade mennesker i gatene. I dag var det imidlertid ingen oppfølging av denne tradisjonen. Tilnærmet politisk vakuum og presidentvalg er det som opptar folk nå om dagen, og mange føler vel at akkurat nå ikke er den riktige tiden for den helt store feiringen. Morgendagens parlamentariske møte ble i kveld på nytt annonsert utsatt, og det er høyst usikkert hva som nå vil skje.

Valget på ny president foregår slik: Presidenten velges for en 6 års-periode av nasjonalforsamlingen. Forrige valg ble gjennomført i 1998, og sittende president Emile Lahoud skulle dermed egentlig gått av i 2004, men han fikk forlenget sin periode med tre år. Etter libanesisk grunnlov skal presidenten være kristen maronitt, statsministeren sunni muslim, og lederen av nasjonalforsamlingen shia muslim. Statsministeren utpekes av presidenten, i samråd med nasjonalforsamlingen, og kabinettet velges av statsministeren, i samråd med presidenten og medlemmer av nasjonalforsamlingen.

(Kilde: CIA World Factbook.)

Politisk spenning..

Jeg har akkurat kommet inn døren hjemme. (Egentlig var dette for noen timer sider, men et par tekniske problemer osv oppstod. Uansett, se bort fra denne lille detaljen, og forestill deg at klokken er ca 17:30) Nok en arbeidsdag er over. Den siste timen har gått med til sikkerhetsbrief med sjefen for føderasjondelegasjonen her nede. Vi skal bruke den eksisterende kommunikasjonslinjen, og fra nå av rapportere alle bevegelser etter at mørket faller på. Og vi har strengere restriksjoner på hvor vi kan og ikke kan gå. I morgen skulle det etter planen vært gjennomført valg på ny president i landet, men det ble tidligere i dag utsatt til fredag. Igjen. Valget har allerede blitt utsatt to ganger tidligere, og nå begynner det å bli faretruende liten tid å handle på. Lørdag må den sittende presidenten gå av, og da bør helst den nye være på plass.. Det er vanskelig å ikke legge merke til den fastlåste situasjonen. Det er mye spenning i lufta, og jeg merker det på meg selv også. Jeg er litt ekstra på vakt når jeg er ute og går eller kjører bil. Forhåpentligvis vil det ikke skje noe, men jeg prøver likevel å få med meg små detaljer som merkelige lyder, eller hvor politiet har konsentrert sin bemanning, og jeg vurderer fortløpende situasjonen rundt meg så godt jeg kan. Det er ikke paranoia, men en blanding av instinkt og sunn fornuft som styrer meg, tror jeg. Og i en slik spent situasjon er det dessverre grunn til bekymring. Alle husker den tragiske bilbomben som drepte en minister og flere sivile mennesker i Beirut for bare to måneder siden, og dette landet har heller ikke vært velsignet med for mye fred og ro opp gjennom tidene.. Den sivile og militære beredskapen har blitt skjerpet de siste dagene, og det er stadig flere uniformerte og bevæpnede menn og tanks i gatene i nabolaget mitt. Alvorlige ansikt med granskende blikk. I tilfelle noen skulle finne på noe dumt? Selv om folk rundt meg helst vil unngå å snakke så mye om det som skjer, og prøver å oppføre seg som om alt er normalt, er det ikke tvil om at folk er redde. ”Får vi en ny regjering?” ”Ender vi opp med TO nye regjeringer??” ”En militær regjering kanskje?” Det er vanskelig å predikere denne ukens utkom, men jeg tør vedde på at fred og ro, og politisk konsensus er det flertallet av libaneserne ønsker seg aller mest om dagen. Inch Allah, om Gud vil, får de det de ønsker seg. Jeg for min del skal holde en lav profil, og begrense mine bevegelser til arabiskskolen, nærliggende kafeer med internett, samt treningssenteret rett over gata.

Arabisk

Etter to uker begynte vi med våre første arabisktimer, og vi har fast tre timer arabisk hver dag, fire dager i uken. De første timene skjønte jeg ikke så mye, etter hvert gikk det så meget bedre. Læreren vår, Shereen, sier vi er flinke. Det sier hun sikkert til alle studentene sine, men det velger jeg å anse som uvesentlig. Så langt får vi til ganske mye (etter egen vurdering naturligvis), og da er det gøy å lære. Marhaba? Ahlein. Kifik? Mniha. LHamdella! W 2enti? Libanesisk er et fascinerende språk, og ikke helt som ”vanlig” arabisk, for de som måtte være forledet til å tro det. Uten å gå i dybden kan man si at det er en slags salig blanding av arabisk, fransk og engelsk, og med innslag av det gamle fønisiske språket (som libaneserne for øvrig var ”oppfinnerne” av for xx hundre år siden). Skriftspråket er imidlertid standard arabisk, og ”internettspråket” en tredje variant. Hvorfor gjøre det enkelt? Fra starten av bestemte vi oss for at vi ønsket å lære både det muntlige og det skriftlige språket, noe jeg til nå ikke har angret på. Det er gøy å kunne lese skiltene på bygningene, og faktisk kjenne igjen enkelte ord. Det er også gøy å kunne imponere en og annen libaneser som jeg møter på min vei, med diverse innøvde ord og vendinger. Ikke uventet er det også plass til både anstendige og mindre anstendige ord i mitt stadig økende libanesiske vokabular, og jeg lærer en del "gateslang". Til stor fryd for meg selv og de nære omgivelser. (Noen av mine nye venner har til og med adoptert et par uttrykk som helt klart har en annen aksent enn det de bruker til dagligJ) La wlo?? (Nei, tuuuller du?)

Sa noen jobb?

Når man har klart å finne veien til kontoret, er det på tide å begynne å jobbe. Da min kollega og jeg kom ned hit i midten av september hadde vi ingen spesifikk arbeidsbeskrivelse, og vi ble enige med vår kontaktperson om å bruke den første måneden til å bli kjent med organisasjonen, for deretter å utforme vår egen arbeidsbeskrivelse. Denne første måneden har vært ganske så hektisk, og fylt med møter med ulike avdelinger, komiteer og andre instanser. Vi har blitt introdusert til de ulike programmene som drives av ungdomsavdelingen, og har allerede deltatt på flere workshops med de frivillige i disse programmene. Det har vært en lærerik og nyttig introduksjonstid, og jeg føler nå at jeg har fått en viss oversikt over Libanon Røde Kors, og er bedre rustet til det videre arbeidet. Hurra! Så, hva skal jeg egentlig jobbe med her nede lurer sikkert noen på? Vel, fra hjemlige trakter er jeg jo vant til å ha en liten finger med i spillet på flere områder samtidig, og det ser ut til at dette kan bli en løsning også her. Gode vaner er som kjent vonde å bryte. Siden hele organisasjonen per tiden er inne i en omfattende strategisk planleggingsprosess, har vi i samarbeid med frivillige, ansatte og overordnede tatt en beslutning om å fokusere det meste av vår energi på den helhetlige planleggingsprosessen i ungdomsavdelingen, i stedet for å velge ut ett eller to spesifikke programmer eller ungdomssenter å jobbe med. Jeg både håper og tror at vi vil kunne få til mye bra sammen med de frivillige på dette feltet. Dette er det femte og siste året at Libanon og Norges Røde Kors utveksler ungdomsdelegater innenfor dette programmet, og det er viktig for alle parter at våre ressurser blir brukt på en mest mulig nyttig og bærekraftig måte. Organisasjonsutvikling er noe både jeg og min kollega har erfaring med og interesse for, så jobbmessig kan det se ut til å bli 8 svært spennende måneder fremover. Gleder meg!

Ehhteramete!

Yess! Endelig er bloggen min operativ. Min aller første blogg! Sorry til alle dere der hjemme som hele denne tiden helt sikkert har tørstet etter å få vite hvordan jeg har det og hva som egentlig foregår her nede. Min eneste unnskyldning er at dagene har vært lange, og nettene så alt for korte… Men nå er altså ventetiden over. So, where to begin? 5 uker har allerede gått. Det er så mange inntrykk! Libanon er utvilsomt et spennende land, og jeg har så langt ikke kjedet meg det minste sekund. Tvert imot skulle døgnet gjerne hatt flere timer. (Dette er med andre ord ikke et fenomen som forekommer kun i moderlandet, tro det eller ei.) Møter, språkkurs, introduksjonsrunder, workshops, spising(!), soving, bli kjent med nye kolleger og venner, akklimatisering… i det hele tatt mange ting å administrere. Det jeg merker spesielt er at jeg blir fortere trøtt og sliten her enn det jeg normalt sett blir hjemme. Dette er for så vidt noe jeg hadde forventet meg at ville skje, og det er derfor ikke så frustrerende som man kanskje skulle tro, men det er likevel interessant å faktisk oppleve det på egen kropp og sjel. De av dere som kjenner meg godt vet også at retningssansen ikke er blant mine høyest utviklede egenskaper, og dere kan jo bare tenke dere hvor mye energi som har gått med til å finne ut av mitt nye nabolag. Nå kan jeg stolt si at jeg finner frem både til kontoret, språkskolen, favorittkafeen og den organiske matbutikken helt på egen hånd. (Og ikke nok med det, jeg kan veien helt til Jbeil eller Tripoli for den saks skyld!) Ehhteramete! (For de mindre belærte innen arabisk betyr det Respekt!)