Enighet i Libanon!

Jaaaaaaaaaaaa!! Endelig er partene kommet til enighet i Libanon! Det er nesten som et lite mirakel som har funnet sted!! Krisen som har vart i 18 måneder ser nå ut til å komme til ende. Down Town ble akkurat erklært for åpen i følge mine libanesiske venner, og valget på ny president er forventet å skje allerede i morgen eller dagen derpå. Jeg kan ikke beskrive hvor glad jeg er nå, men jeg har mest lyst til å løpe rundt og gi en stor klem til de jeg måtte komme over. Dette har virkelig Libanon fortjent! Måtte freden komme, og bli.


Les Daily Star`s versjon:
http://www.dailystar.com.lb/articlebr.asp?edition_id=1&categ_id=2&article_id=92263

Al Jazeera:
http://www.aljazeera.com/news/newsfull.php?newid=121386

17. mai feiring i hjemlige omgivelser

- jeg merker at det er en litt vanskelig oppgave å skulle forklare både norske og libanesiske venner hvorfor jeg ikke bare er glad for å være tilbake i Norge. Og hvorfor skulle jeg egentlig ikke være det? Bortskjemt som jeg er, er jeg norsk og født inn i en sterk velferdsstat. Jeg tar sosialdemokratiet som en selvfølge, og jeg nyter så godt av min politiske, økonomiske og sosiale frihet at jeg ikke engang vet det selv. I går, på selveste nasjonaldagen, oppdaget jeg hvor utrolig takknemlig jeg egentlig er for den norske friheten, og jeg innså sterkere enn noen gang tidligere at vi har all grunn til å feire. Og jeg har tross alt familien og mine beste venner i Norge. Så, tilbake til min delte glede over tilbakekomsten til moderlandet. Etter en uke hjemme har jeg skjønt at det er veldig vanskelig å forklare dette for noen som ikke selv har bodd hjemmefra en stund, men jeg må likevel prøve. Det er jo nemlig ikke sånn at man kan trykke på pause når men flytter utenlands, og på play når man kommer tilbake igjen. Norge er ikke helt det samme som da jeg forlot, og jeg er vel heller ikke helt den samme. Dette var jeg for så vidt forberedt på. Man blir tross alt en del av livet der man er, og man gråter, ler, krangler og samarbeider jo selv om miljøet er nytt. Etter hvert identifiserer en seg gjerne med den nye kulturen, og man både frustrerer og gleder seg over små og store ting i hverdagen. Ikke minst danner man nye vennskapsbånd og man blir glad i mennesker rundt seg. Jeg reiste ned med et relativt åpent sinn, klar for nye spennende opplevelser og utfordringer, men av nevnte årsaker er det ikke nødvendigvis like enkelt å forlate som det er å komme til et nytt sted. Det er viktig å avslutte på en god måte. Trappe ned om en vil. Etter hvert som hjemreisen nærmer seg må man gradvis forberede seg både mentalt og følelsesmessig på å forlate det stedet man er, og på å komme tilbake til alt som er hjemme. Det er viktig å få tid til å glede seg litt og kjenne etter at man faktisk har savnet mange ting hjemme, som for eksempel bilbelter, billig og rask telekommunikasjon, frisk luft og rugbrød. Og man trenger tid til å avslutte prosjekter på jobb, treningsavtaler og andre bindinger til der man er. Ikke minst er det viktig å få tatt farvel med gode venner og kolleger. Da Trude og jeg sist fredag fikk beskjed om at vi skulle evakueres ut av landet allerede samme dag kom dette veldig plutselig på. Vi visste jo at vi skulle hjem i midten av juni, men vi var ikke forberedte på at juni skulle komme NÅ. Jobbmessig var vi inne i den mest intensive fasen, og skulle ikke begynne nedtrappingen før noen uker senere. Privat hadde vi også lagt mange planer for hvordan vi skulle tilbringe de siste ukene sammen med venner og kjente. Men så kom onsdagen og torsdagen, og sjokkert ble jeg vitne til at landet gikk inn i en borgerkrigslignende tilstand, mens jeg selv satt midt oppi det hele. Og så ble vi altså direkte hentet ut av hele denne situasjonen, og plassert på et hotell i Oslo. Alt dette utløste en slags sorgreaksjon hos meg, som ikke bare har vært vanskelig å håndtere for meg selv, men som jeg også tror de fleste andre ikke helt klarer å sette seg inn i. Det er på en måte vanskelig å sette fingeren på akkurat hva det er jeg har mistet. Bortsett fra litt fotfeste da. Det er klart jeg er takknemlig for å ha blitt brakt i sikkerhet av Røde Kors, og for å ha et norsk pass. Det er det ingen tvil om. Men det gjør det ikke mindre viktig for meg å kunne reise tilbake til Libanon så snart som mulig for å avslutte oppdraget på en ordentlig måte. I mellomtiden kan jeg jo le litt av min egen forfjamselse i møte med den norske trafikken, 17.mai-feiringen og alle samtalene om været.

Green patch

Dramatikk og evakuering til Damaskus

- Ja, da befinner jeg meg plutselig i Syria. De siste døgnene har vært vanvittig slitsomme, og det er i grunn litt vanskelig å sette ord på alle opplevelsene. Jeg kan i dag lese i norske nettaviser at jeg og Trude er evakuerte ut av Beirut, og nå befinner oss i sikkerhet. Det hele er fortsatt ganske surrealistisk. Etter å ha sittet barrikadert inne i leiligheten i Beirut og lyttet til kontinuerlige skuddsalver og granatsmell utenfor siden torsdag ettermiddag, ble vi i hui og hast hentet ut av leiligheten fredag morgen. Tretti minutter fikk vi til å pakke sammen våre eiendeler, og så ble vi fraktet av Røde Kors til et sikrere område utenfor byen. Like etterpå fikk vi beskjed vi om kraftige sammenstøt i nabolaget vårt, som til da hadde blitt betraktet som et av de tryggeste områdene i byen. Sliten av søvnmangel, bekymring og usikkerhet, var jeg utrolig glad for å bli brakt i sikkerhet. Jeg var likevel ikke forberedt på beskjeden som ventet. Vi skulle evakueres ut av landet og hjem til Norge allerede samme formiddag, og jeg ville altså ikke få mulighet til å ta farvel med mine libanesiske venner på en ordentlig måte. Etter neste 8 måneder her nede er det utrolig trist å måtte ta farvel via sms. Jeg har heldigvis vært i kontakt med flere der nede i løpet av natten og formiddagen i dag, og det er godt å vite at situasjonen nå har roet seg en del ned, selv om den fortsatt er spent. Da vi forlot landet i går måtte vi grunnet gater avsperret av jordhuger og brennende dekk passere grensen til fots, og ble så hentet på andre siden. Igjen fikk jeg bevis på hvor høyt respektert Røde Kors er av alle parter i det libanesiske samfunn. Hotellene i Damaskus er fulle av mennesker som har reist ut av Libanon de siste dagene, og Trude og jeg ble i går innlosjerte i en leilighet som disponeres av Røde Kors. Jeg sov tungt og delvis urolig i natt. Til tross for ventelister har vi fått plass på fly hjem til Norge i natt, og jeg kjenner at jeg reiser hjem med veldig blandede følelser. Aller helst ønsker jeg meg tilbake til Libanon, og jeg håper jeg får muligheten til det snarest mulig. I mellomtiden skal jeg holde tett kontakt med Beirut, og prøve å tilpasse meg den norske tilværelsen så godt jeg kan, og mye raskere enn det jeg egentlig er klar for.

Generalstreik og vaepnede sammenstot i Beirut

- Etter to maaneder med forholdsvis rolige tilstander har situasjonen i Libanon forverret seg kraftig de siste to dagene, og det hele er svaert skremmende. I gaar var det streik, og det meste av offentlige saa vel som private instanser har siden da holdt sine dorer lukket, samtidig som at sivilbefolkningen passer paa aa holde seg mest mulig innendors. Demonstrasjoner mot den stadig mer kritiske okonomiske situasjonen i landet har forlopt med flere voldshandlinger, brenning av dekk, avsperrede veier, skyting og bombeangrep, og all luftferdsel inn og ut av landet er stanset. I dette oyeblikk paagaar det kamper i flere av hovedstadens nabolag, og andre deler av landet er samtidig rammet av lignende hendelser. Ulike politiske fraksjoner har paa ny tatt til vaapen, og befolkningen er tydelig preget av frykt for hva som venter. Matvareforretningen paa hjornet var i formiddag overfylt av mennesker som i likhet med meg selv ville hamstre inn nok mat og drikke til aa kunne holde seg innenfor hjemmets nogenlunde trygge vegger noen dager fremover. Sjelden har jeg sett butikkhyllene her saa tomme for elementaere varer som vann, kjott og brod. Siden februar har jeg og min kollega hatt relativt stor bevegelsesfrihet, men naa har vi paa ny faatt portforbud inntil videre, og igjen kjenner jeg hvordan den spente situasjonen paavirker baade kropp og sjel. Naa vet jeg litt mer om hva virkelig stress er. Det er ikke saa farlig med meg selv; jeg blir tatt godt vare paa av Rode Kors, og dersom situasjonen krever det vil jeg bli evakuert ut av landet. Hele min familie er dessuten trygt hjemme i Norge. (Heldigvis, for det er nemlig bare noen dager siden de var her paa besok.) Jeg er mer bekymret for mine libanesiske venner og kjente, som ikke har andre muligheter enn aa gjemme seg i fjellene, eller samle sine kjaere i husenes kjellere i tilfelle det verst tenkelige skulle skje. Jeg haaper imidlertid at vi veldig snart kan mote hverandre paa gata igjen med senkede skuldre og gode nyheter, og det verst tenkelige bare forblir i min fantasi. Inch allah.