Ut på tur!

På fredag var vi ute og feiret en venns bursdag. På karaokebar. Jeg og Trude sang selvsagt duett, og gjorde en noe mindre vakker opptreden med Light My Fire av The Doors. Vi klarte ikke bestemme oss for om vi skulle legge stemmene høyt eller lavt, og da kan du jo bare tenke deg til hvordan det måtte høres ut. I tillegg var jo halve sangen instrumental.. Men gøy var det! På vanlig libanesisk vis var siste halvdel av kvelden dedikert til arabisk musikk, og stoler og puffer ble flyttet til siden for å lage plass til livlig orientalsk dans mellom bordene. Det ble ikke mer synging på meg denne kvelden, for jeg er på ingen måte så avansert at jeg kan lese og synge arabisk karaoke.. Lokalet var varmt og røykfylt, og jeg måtte atter en gang ta meg selv i å lovprise den norske røykeloven. Etter jobb lørdag skyndte jeg meg hjem for å pakke gode og varme klær og sko, og så stakk jeg til fjells med venner. Det var en flott tur, og jeg setter virkelig pris på det snødekte fjellandskapet og den friske luften oppe i høyden. Det var bitende kaldt om kvelden, og den gammeldagse libanesiske oljeovnen måtte putre hele natten i gjennom. Søndag stakk imidlertid solen frem og den velkjente og gode følelsen av vår kom strømmende over meg. Det er herlig å traske i smeltende snø, og kjenne solen tvinge frem svetteperler fordi man har kledt på seg alt for mange lag med ullundertøy:) Dagen etter var det duket for enda en bursdagsfeiring. Jeg har faktisk mistet tellingen på hvor mange fødselsdager vi har feiret her nede til nå. Denne gangen var det Yehya, vår kjære og litt sprø nabo, som fylte 19, og vi dro en liten gjeng ut, først på kino og så til Club Social (et av mine favorittsteder) for å spille biljard. Også dette var en hyggelig kveld i godt selskap, og jeg må si jeg er takknemlig for å ha kunnet fylle de siste dagene med andre aktiviteter enn å bare sitte hjemme i leiligheten! Jaaaa!

Lørdag på kontoret

Ja, så sitter jeg her på kontoret denne lørdagsmorgenen, og jeg innser at internettilkoblingen ikke er aktiv. Ikke i dag heller. Planene om å lese e-post og gjøre litt mer research om klasebomber gikk dermed akkurat i vasken, og i stedet skal jeg prøve å fordype meg i tykke dokumenter om organisasjonsutvikling. Fra radioen i hjørnet strømmer det ut en salig blanding av orientalske toner, gamle slagere og de heteste nyeste rytmene fra Beiruts dansegulv. Folk kommer og går, og snart regner jeg med noen av de frivillige fra Røde Kors Ungdom vil stikke innom kontoret. Airconditionen sender en varm luftstrøm rett i ansiktet mitt, og fra gangen høres en jevn dur fra anleggsarbeid og folk som snakker høylytt. Jeg har etter hvert blitt vant til dette arbeidsmiljøet, og undrer meg over hvordan det blir å komme hjem og jobbe i Norge igjen i sommer. Kanskje jeg da blir nødt til å bringe inn noen libanesiske elementer til mine kolleger for å finne meg til rette de første dagene eller ukene:) Hihi. Jeg kjenner jeg er litt trøtt også. Den siste uken har jeg sovet lite og urolig, og jeg mistenker at det har en sammenheng med alle bevegelsene i jordplatene nylig. Natt til tirsdag våknet jeg av at hele sengen min ristet, og det tok en liten stund før jeg innså at det jeg opplevde var et jordskjelv, og ikke alvorlig krøll på balansenerven. Det var en merkelig opplevelse. Skjelvet målte ettersigende 4 på r-skalaen, og rammet først og fremst Sør-Libanon og naboområdene. Folk jeg snakket med i sør sa at de ikke hadde erfart noe sammenlignbart skjelv på 40 år. I går igjen begynte kontormøblene å riste, og dette skal visstnok ha vært litt kraftigere enn det forrige. Vår sekretærkollega Milia forteller at det hadde vært flere jordskjelv disse to ukene, og med dette slår jeg meg til ro med at søvnproblemene mine i det siste har lite å gjøre med den økende graden av skyting og politisk spenning, og at de i stedet skyldes seismologiske faktorer. To frivillige fra senteret i Aaley kom akkurat inn døren, og de har med bilder fra besøket vårt for noen uker siden. Jeg tror jeg utsetter fordypningen en stund, og tar meg en kopp te i stedet:)

Muffins på Valentines dag

I kveld har min kjære Trude lagd supergode sjokolademuffins til sin "mann", dvs meg:) Og gjett om jeg er glad for denne klare kjærlighetserklæringen! Hihi, litt ekstra moro må man nesten unne seg når man sitter inne hele dagen. I dag hadde vi nemlig streng beskjed om å holde oss hjemme på grunn av det som etter hvert bare går under betegnelsen "situasjonen", og det kan jo fort bli litt kjedelig i lengden. Hele denne uken har vi hatt instruks om å ikke forlate nabolaget fra ettermiddagstid og utover, men i dag har man vært ekstra forsiktig. Det er tre år siden statsminister Rafik Hariri ble drept, og hundretusener av libanesere deltok i en protestmarkering i Beirut i dag. I frykt for opptøyer bestemte regjeringen at i dag skulle være offentlig fridag, og alle skoler og offentlige kontorer var stengt, i tillegg til mange private forretninger. Vi var nok ikke de eneste som holdt oss hjemme, selv om mange tok til gatene for å delta i markeringen. Jeg våknet til skyting utenfor, men forhåpentligvis var dette ikke noe annen enn en av måtene libaneserne feirer en vellykket tale eller lignende på. Inch Allah.. Uansett, jeg vil ønske alle dere hjemme en hyggelig og kjærlighetsfylt kveld! Stor klem fra Beirut:)

Tur til sør og besøk av Olio

I går kom jeg meg endelig ned til Sør-Libanon, for aller første gang. Tidlig i går morges satte vi oss inn i firehjulstrekkeren til Anne-Kathrine, som leder IFRC-delegasjonen i landet. (IFRC er paraplyorganisasjonen til alle Røde Kors og Røde Halvmåne nasjonalforeninger.) Det var godt vi hadde en solid bil, for deler av veien minte mye om dårlige norske landeveier med sine store hull og tilfeldige oversvømmelser. Vi kjørte den vakre kystruten ned til Tyr, med sjøen og strandkanten på høyre side og frodige åskammer med de typiske arabiske murhusene på den venstre. I Tyr hadde vi akkurat tid til å stoppe for et glass juice og ferske bakervarer. På libanesisk gjestfritt vis fikk jeg også noen ekstra søtsaker med i hånden som takk for besøket. Vi kjørte videre gjennom det vakre libanesiske landskapet, og hadde neste stopp på en barneskole hvor vi overvar en teaterforestilling det å ta vare på naturen og miljøet, fremført av Røde Kors Ungdom. Vi besøkte også en Røde Kors-klinikk som yter medisinske og sosiale tjenester. Både skolen og klinikken var delvis gjenoppbygd etter bombene som falt ned over Sør-Libanon i 2006. Vi tok oss tid til å stoppe for et kort, men hyggelig privatbesøk, og her fikk vi servert helt ferske mandler fra trærne i hagen og te i bitte små glass. På vei hjem ble vi overrasket av en plutselig regn- og haglskur som dugget til vinduene og fylte veibanen med vann. Igjen var jeg takknemlig for bilvalget tidligere på dagen. Vel hjemme i Beirut kjente jeg tydelig at det hadde vært en lang dag, og vi hadde da også vært ute på oppdrag i vel 10 timer. Likevel hadde jeg energi nok til å overtale Anne-Kathrine til å la oss være barnevakt for sin lille Jack Russel-valp samme kveld, og vips så hadde vi en skjønn og meget energisk liten krabat snusende rundt i leiligheten. Det var en ny opplevelse å gå tur med hund midt i en by som Beirut, og det er for øvrig ikke et vanlig syn i gatene her heller. Men, vi klarte oss helt fint alle tre, og tilbake i leiligheten falt lille Olio fornøyd til ro på teppet sitt, etter mange runder med hopping opp i sofaen og tilsvarende løfting ned igjen. Det er i alle fall mye glede i en valp, og jeg håper vi får besøk av Olio flere ganger:)

Nå smeller det utenfor kjøkkenvinduet. Fra våpen eller fyrverkeri. Jeg har ikke helt lært meg å skille mellom lydene enda, kanskje er det fra begge deler. Jeg har tenkt meg av gårde på en Røde Kors fest her i Beirut i kveld. En ny libanesisk rapper skal opptre, og jeg tror det kan bli gøy. For sikkerhets skyld skal jeg vente til det roer seg litt utenfor. Trude stakkars ligger til sengs med feber, så jeg får prøve å finne frem på egen hånd. Med min retningssans, hehe.. I går var det jeg som svimlet rundt på jobb, og som bare måtte holde sengen fra jeg kom inn døren hjemme. Heldigvis virker trikset med masse c-vitaminer og søvn også her nede, så forhåpentligvis er min kjære kone bedre i morgen. I dag har jeg vært i ekstatisk godt humør – jeg fikk nemlig bekreftelse på at min elskede Kajsa Liisa kommer på besøk i begynnelsen av mars!! Og en uke senere kommer min kjære Leila også!! Til tross for bomber og advarsler fra UD så har de altså valgt å ta turen ned hit til meg. Trallalalala… Åå, som jeg gleder meg til å få venninnebesøk!! Jippi!!! Da må jeg kanskje benytte muligheten til å være litt turist i Libanon også, for frem til nå har jeg i grunn ikke fått med meg så mange andre attraksjoner enn Byblos og de eldgamle ruinene i Baalbek. Og, nå må jeg skynde meg å skrive ønskeliste fra Norge. Selv om man får tak i det meste av det man trenger her er det likevel en del saker og ting jeg begynner å savne her nede. Melkesjokolade så klart, men også små ting som grovt mel (!) og jerntabletter som ikke er rosa på farge..

Godt nyttår!

Hei der. Beklager at jeg har neglisjert bloggen min fullstendig. Nå er jeg tilbake, jeg lover. Det har skjedd mye siden sist. En av de flotteste opplevelsene var å komme hjem til Norge til jul. Det var rett og slett bare herlig å tilbringe nesten to uker sammen med mine kjære, etter å ha vært i helt fremmede omgivelser i 3 måneder. Julen ville naturligvis ikke blitt den samme uten familien. Og mammas fantastiske fylte kalkun og pappas saftige pinnekjøtt… Mm! Og, tenk dere, jeg som kanskje alltid har vært litt ekstra sensitiv for forurensning og giftstoffer, vel fremme i hovedstaden måtte jeg ta et dypt åndedrag og uttrykke min begeistring over den friske ”fjelluften” i Oslo sentrum. Det ville jeg vel aldri trodd skulle skje noen gang, så gjett om ting kan forandre seg! Etter et kappløp med tiden for å rekke å hilse og klemme på familie og venner på to steder i landet, reiste jeg lykkelig tilbake til Libanon. Nyttårsaften feiret jeg sammen med gode venner på et koselig hotell oppe i den libanesiske fjellheimen, langt unna billige nyttårsraketter og fulle sjåfører. Nyttårsaften ble for øvrig feiret to ganger i landet. Etter muslimsk regning gikk vi nemlig inn i år 1429 den 9. januar. Libanon er spesielt på den måten at flere religioner er representert på den offentlige helligdagskalenderen. Noe som nå og da resulterer i en plutselig fridag på grunn av en bevegelig helligdag jeg tidligere ikke har hørt om.

Over til noe mindre hyggelig. Min første januarmåned i Libanon har vært kald og våt, og sørgelig nok preget av dødelige bombeattentater og opptøyer. Forrige fredag tok nok en bilbombe mange liv, og det som angivelig skulle være en fredelig demonstrasjon mot landets elektrisitetsproblemer utviklet seg søndag kveld til nye blodige opptøyer. Situasjonen er mer spent enn på lenge, og mange er tydelig redde og urolige for hvordan den nå vil utvikle seg, selv om man gjerne ikke snakker for mye om det. Libaneserne er trøtte og leie av all volden og usikkerheten, og vil bare leve livene sine i fred og ro. Det er ikke vanskelig å forstå. Enda jeg bare har bodd her i litt over 4 måneder kjenner jeg selv godt til stresset, oppgittheten, redselen og sinnet som kommer av den konstant spente situasjonen og de stadige attentatene. Noen dager har det hele blitt litt for mye å skulle takle på egen hånd, og i slike stunder er min kjære Trude ekstra god å ha.