Leila og Kajsa på besøk – del 3 – Camilla er turist og jentene på tur!

Det tok ikke mange timene før Leila hadde funnet frem sin faste og uunnværlige følgesvenn, Mr. Lonely Planet, og hun kunne dermed guide meg rundt til alle de beste shoppingstedene og kafeene i hovedstaden som jeg til da ikke hadde tatt meg tid til å utforske. En stor skam vil kanskje noen mene, at jeg bor i Beirut, et mekka for handleglade og over middels mote- og skjønnhetsinteresserte, uten å ha gjort meg kjent verken mellom butikkhyller eller hudpleiebenker. Men det får så være, jeg har vært opptatt med andre ting. Nå ble det imidlertid full fart på sakene, og med en ekspertshopper ved min side fikk jeg i løpet av Leilas opphold ordnet ny garderobe på et blunk. Jeg har også fått testet ut massasjebehandling på skjønnhetssalong, og Kajsa og jeg dro til frisøren for å fikse klipp og ”brushing” til en billig penge. Sistnevnte er et usedvanlig populært konsept blant landets kvinner, koster knappe 20 kr, og går ut på føning, rulling, tupering og spraying av håret. Du kan tro vi ble bra lekre! Selv om Libanon har mye å by på benyttet jeg også sjansen mens mine venninner var her til å reise en tur til Syria, det er tross alt ikke lange turen, og ryktene ville ha det til at vi ville få det gøy der. Som sagt som gjort. Fredag morgen kom en Damaskus Taxi og hentet oss utenfor leiligheten, og vi dro alle sammen, inkl romkamerat Trude, på oppdagelsesferd til nabolandet. Turen gikk knirkefritt, til tross for at sjåføren ikke kunne et eneste ord engelsk. Det var bare fint å få praktisert litt arabisk igjen etter at språkbudsjettet tok slutt allerede i desember, og som alltid viser det seg at man kan mer enn det man tror. Damaskus kunne by på en langt mer orientalsk opplevelse enn det jeg har klart å oppdrive i Libanon, med sine hundrevis av små boder av tepper og skjerf, te, søtsaker og krydderier mellom eldgamle og vakre steinbygninger. Kvinnene er i større grad tildekte og færre mennesker snakker engelsk, eller fransk for den saks skyld, her enn i Beirut. Damaskus er også delvis tildekket av støv på grunn av ørkensanden som vinden tar med seg, og jeg oppdaget plutselig den funksjonelle verdien av skjerf rundt hode og ansikt. Ingen tur til Syria uten å besøke et hammam (les: arabisk bad), og før vi ante ordet av det smatt erfarne Leila inn mellom to gardiner fra gata, og ropte fra innsiden at det bare var å følge på! Innenfor gardinene satt en haug med nakne kvinner og røykte, pratet og vasket seg om hverandre. Ingen rom for blyghet her i gården! Vi hadde dårlig tid, bare én time til mennene skulle få slippe til, så det var bare å komme seg ut av klærne og inn i badet! Herfra ble jeg beordret ned på gulvet av en kvinne med vaskebøtte og såpe, og så ble jeg effektivt skrubbet fra topp til tå. En ny opplevelse på godt og vondt, og en time senere stod i igjen på gata, nyskrubbede og rene, med en stk blødende pupp, en forsvunnet bh og en god historie.. (detaljer kan oppgis ved spesiell etterspørsel) I en av verdens eldste byer er det selvsagt mange ting å se, og det store markedet, eller souk som det heter, er et must å få med seg. Herfra fikk vi med oss hver våre flotte bord, skjerf, krydderier og andre godsaker. Det ble også tid til besøk i en av de berømte iskremsjappene, moskévandring og en utsiktstur opp til nærmeste fjelltopp. Vel hjemme i Beirut (og det var godt å komme ”hjem” igjen!) nærmet det seg tiden for Kajsas avreise. Etter flere mislykkede forsøk på å utsette returen, måtte jeg atter en gang be om tillatelse til å bevege meg på den mindre trygge strekningen til flyplassen, som nemlig gjerne er den som først blir røyklagt av brennende dekk og demonstrasjoner når noe skjer. Vår siste kveld sammen feiret på en koselig meksikansk restaurant, før vi foreviget den triste avskjeden på film på flyplassen. Igjen midt på natta, og igjen hadde jeg libanesisk ”støttekontakt” som følge. Savner deg Kajsan min!

Kajsa og Leila på besøk – del 2

Onsdag var Kajsa med på kontoret, hvor hun ble godt mottatt av både direktøren og presidenten for ungdomsavdelingen. Snart var hun en t-skjorte, en caps og diverse nips rikere. Trude holdt henne med selskap mens jeg var i møter. Det er for øvrig ikke et stort utvalg av møterom her, så det ene møtet mitt foregikk naturligvis i samme rom som de befant seg i. Også dette er en ting man venner seg til etter en stund. Folk og lyder konstant rundt ørene, og i ethvert møte er det helt normalt med 3-4 avbrytelser av noen som gjerne vil hilse på og slå av en liten prat underveis, uavhengig av om man var midt i en viktig setning eller ei. Da tar man bare på et smil og en ny hatt for anledningen, og fullfører helt naturlig setningen noen minutter senere. Simultankapasitet er en forutsetning for å kunne jobbe under slike forhold, og bare man kommer inn i det så går det greit nok. Om kvelden dro vi til Club Social for å danse salsa, men vi var sent ute og bandet pakket akkurat sammen da vi ankom like over midnatt. En strek i regninga, men vi hadde det hyggelig likevel. Siden dette er Beirut ble jeg ikke det minste overrasket da salsaen på høyttalerne etter hvert ble byttet ut med trance og det som verre er, men for Kajsa kom kanskje dette litt mer uventet. Det var jo tross alt Latino Night, og hun hadde gledet seg til litt cubanske rytmer, men i denne byen passer det vel aldri dårlig å spille trance. Det er nærmest en del av identiteten til Beirut, og de fleste innfødte blir passelig sjokkerte når jeg erkjenner min labre interesse for sjangeren. Vi kjørte en trøtt og litt skuffet Kajsa hjem, og så gikk turen videre til flyplassen for å hente min kjære Leila, som også hadde lagt påskeferien til Libanon. Hennes ankomst gikk glattere, og allerede kl 03 var gjenforeningen et faktum. Hoppende glad tok jeg imot solstrålen Leila som smilende som alltid kom vandrende mot utgangen. Jeg kjente meg lykkelig og veldig heldig, som ikke bare hadde fått besøk av to herlige venninner hjemmefra, men som også har libanesiske venner som orker å være våken til kl 04 en onsdags natt for å følge meg til og fra flyplassen. (De er nok, og kanskje med rette, bekymret for at jeg skal rote meg bort på veien.) Leila fikk en noe mer turbulent start på oppholdet der hun ble dyttet inn i en skranglete gammel Lada, som egentlig høres mer ut som et jagerfly enn en bil. Velkommen til Libanon! Fest sikkerhetsbeltet, dersom det finnes! Men frem kom vi, helt uten en skramme, og en forventningsfull og ferieklar Leila kunne lettet pakke ut, og også hun gjøre seg klar til å ta del i mitt libanesiske eventyr..

Kajsanmin på besøk!!

Åh, hvor skal jeg begynne? For en herlig og opplevelsesrik uke dette har vært!! Forrige lørdags natt landet min elskede Kajsa Liisa på Hariri Airport, og etter to timer venting hadde vi en tårevåt og lykkelig gjenforening midt blant trøtte og glade libanesiske ansikter, familieforsamlinger, og metervis med kofferter og stiletthæler. Det var lett å skille henne fra mengden der hun kom gående i hettegenser, gode sko og med en praktisk liten koffert og ryggsekk. Det var så utrolig godt å klemme min superdupervenninne igjen!! Tenk at hun kom på besøk til meg, til tross for advarsler fra UD og alle ting. Så herlig, nå deler vi både cubanske og libanesiske minner.. Vel hjemme kunne en fornøyd Kajsa (og enda mer fornøyd Camilla) dra frem 8 kg (!) Freia og Nidar sjokolade fra den lille kofferten, og 2 kg bøker. Alle disse kiloene kun til meg. Snakk om å pakke med stil, haha! Søndag morgen kjørte vi nordover og rett til sjøen med mine venner Joe og Paul, og Kajsa fikk tatt årets første svømmetak i Middelhavet. Direkte varmt var det på ingen måte, men for to nordkvinner er 17-18 grader både akseptabel, og til og med ganske deilig badetemperatur. Etter badeseansen gjorde vi klar grillen og forberedte kjøtt og grønnsaker på ekte libanesisk vis, og solen tittet også frem for å ære det flotte besøket fra nord. Nydelig! En myk og behagelig start på Kajsas libanesiske opplevelse. Med unntak av en fyr i Speedo badebukse som kom og la seg ned rett ved siden av oss, og viste frem noen merkelige akrobatiske yogaøvelser, og en familie som hadde piknik et stykke unna, hadde vi stedet for oss selv. Speedo forsvant heldigvis kjapt da han innså at vi ikke lot oss imponere det minste av hans opptreden, men vi fikk oss i alle fall en god latter. Salig av sol og sjøliv overnattet vi på et innleid strandhus, og måtte så stå opp grytidlig for å unngå den tette og utrolig trege ”rush”-trafikken tilbake til Beirut. En reise som normalt tar en halvtime kan ta to timer hvis man feilberegner avreisetidspunkt, så hvorfor man kaller det rushtrafikk er i grunn litt merkelig.. vi klarte det i hvert fall på en time denne dagen. Mandag, tirsdag og onsdag var jeg på jobb på kontoret, og stakkars Kajsa fikk dermed også erfare hvordan det er å sitte hjemme i leiligheten i Hamra. Det har jo vært en viktig del av min libanesiske opplevelse, særlig når den politiske situasjonen har vært mer ustabil enn vanlig. Kjedelig, men sånn er det å være ungdomsdelegat noen ganger. Men nå er jo arbeidsdagene mine relativt korte siden jeg også jobber på lørdagene, så helt forlatt ble hun da ikke. Innen onsdag fikk vi møtt noen av vennene mine, studert det libanesiske trafikkbildet, tuslet litt rundt og sett oss om i nabolaget, besøkt Blue Note Café (det eldste og beste jazzstedet i byen), Barometre (et gammelt venstreorientert lite sted med hyggelig betjening, uteservering, orientalsk musikk og libanesisk meny) og Casa de Pasta, en bitteliten italiensk restaurant med Bob Marley på høyttalerne og herlig silkemyk ravioli. Vi har også spasert langs den flotte strandpromenaden, fnist litt av alle parene som sitter og flørter i bilene, og posert foran drive by-kafeen Uncle Deek.

..fortsettelse følger..

Øyedramatikk

Ajajaj, i dag våknet jeg opp med en følelse av at noe ikke var helt som det skulle være. Jeg fikk ikke åpnet det ene øyet skikkelig, og kunne 1 minutt senere lettere skrekkslagen foran speilet konstatere at noe var galt. Øyelokket var digert og skikkelig opphovnet, og jeg så nesten ut som om noen hadde slått knockout på meg. Det var ikke et pent syn. Hjelp, hva hadde skjedd?? Vel, ikke vet jeg. Jeg bare håpte at det ville gå fort over, og ikke utarte seg. Tenk om dette bare var begynnelsen? Jeg ringte og sa i fra at jeg ikke kom på kontoret før jeg hadde funnet ut av dette, og så surfet jeg nettet for å prøve å konsultere meg selv. Hm.. bare en enkel allergisk reaksjon?? **Håpe, håpe** Noen timer senere pustet jeg lettet ut. Hevelsen var heldigvis på vei ned, sånn helt av seg selv. Hodet mitt ville ikke bli forvandlet til en ballong likevel!! Hurra! For sikkerhets skyld stakk jeg og Trude bort på sykehuset for å snakke med en lege. Jeg hadde glemt forsikringsbeviset mitt hjemme i leiligheten, og da de sa at det ville koste nesten 600 kr for en konsultasjon kjente jeg umiddelbart at hevelsen så å si forsvant på flekken. Frisk som en fisk, la oss gå hjem! Vår gode venninne (og tidligere ungdomsdelegat) Marya kunne senere fortelle at det er et øyevirus som går her nå, og at en venn av henne hadde en lignende tilstand nylig. Forbigående, takk og pris! Det er ubehagelig og litt skummelt å oppleve at ansiktet plutselig forandrer seg sånn over natten. Jeg undrer litt på hvordan de som bestemmer seg for å gå igjennom ”kosmetiske” kirurgiske inngrep føler det når de ser seg i speilet med sitt nye fjes for første gang. Kanskje fjernt for de fleste nordmenn, men med over en million slike inngrep utført i Libanon i fjor, er dette faktisk en ganske aktuell problemstilling her i landet. Det må da være en litt dramatisk opplevelse? Hm.. Jeg er i hvert fall glad for at mitt øye nå nesten er helt tilbake til det normale..