Gleder og sorger i Beiruts gater

I dag har jeg gitt mitt andre førstehjelpsråd i libanesiske omgivelser. En servitør på en kafé jeg frekventerer hadde for noen dager siden brukt tommelen til å stanse festfyrverkeri fra en champagneflaske, og tydelig bekymret for fingerens tilstand lurte han på om ikke jeg som er i Røde Kors kunne se litt på den. Det kunne jeg selvsagt, og etter å ha konstatert at infeksjonsfaren var minimal, men likevel gitt ham litt medisinsk sprit sånn for sikkerhets skyld, fikk jeg atter en gang demonstrert hvilke forventninger mange har til Røde Kors-medlemmer. Jeg kunne heldigvis innfri, til tross for at arbeidet mitt her nede er av administrativ og ikke medisinsk art.

Jeg er nå inne i den helt siste fasen av oppdraget, og det er ganske sørgmodig å sitte her på fortauskafé og betrakte mennesker, biler og mopeder som suser forbi, når jeg vet at det bare er fem dager til jeg må forlate det hele. At tilstanden i byen er forskjellig nå fra da jeg ble nødt til å evakuere for nøyaktig en måned siden vil være en forsiktig påstand. Ny president er på plass, opposisjonens teltleire er fjernet og Down Town gjenåpnet, og det yrer av liv i hele byen. Solen skinner og folk er generelt glade. At landet var helt på kanten av en ny borgerkrig og at et sekstitalls mennesker mistet livet for bare litt over tre uker siden virker som noe som hører fortiden til. Skuddskadde vindusruter er byttet ut og annen skadd eiendom er reparert. Nå er det sommerglede og feiring som gjelder, og ikke minst kom dette til uttrykk av store daglige utendørskonserter som tiltrakk hundretusener av libanesere i Down Town nylig, samt de mange nye forretningene som de siste to ukene har poppet opp rundt omkring i sentrum. Som utenforstående er det vanskelig å forstå en slik holdning til virkeligheten. Hva med de som i løpet av de seks dagene det hele sto på mistet sine kjære på tragisk vis; kan de også bare glemme det som har skjedd og fortsette livene sine uten videre? Men mine libanesiske venner forklarer (eller rettere sagt, prøver å forklare) at dette er det Libanon de kjenner. Helt siden de var små har deres virkelighet vært preget av borgerkrig, krig, terroranslag og politisk uro, og når det endelig er fred og håp om sameksistens er det all grunn til å feire. De vet at den skjøre freden kan bli kortvarig og velger å leve her og nå. Mange gruer seg nok til valg av ny nasjonalforsamling om et års tid, men akkurat nå er det altså optimisme og utsikter til en blodfri sommer som råder, og det skal ingen få ta i fra dem. Libanesere er velkjente for sin evne til å danse, synge og feste til langt ut i morgentimene, og når man tenker etter er kanskje denne delen av kulturen ikke så uforståelig likevel.