17. mai feiring i hjemlige omgivelser

- jeg merker at det er en litt vanskelig oppgave å skulle forklare både norske og libanesiske venner hvorfor jeg ikke bare er glad for å være tilbake i Norge. Og hvorfor skulle jeg egentlig ikke være det? Bortskjemt som jeg er, er jeg norsk og født inn i en sterk velferdsstat. Jeg tar sosialdemokratiet som en selvfølge, og jeg nyter så godt av min politiske, økonomiske og sosiale frihet at jeg ikke engang vet det selv. I går, på selveste nasjonaldagen, oppdaget jeg hvor utrolig takknemlig jeg egentlig er for den norske friheten, og jeg innså sterkere enn noen gang tidligere at vi har all grunn til å feire. Og jeg har tross alt familien og mine beste venner i Norge. Så, tilbake til min delte glede over tilbakekomsten til moderlandet. Etter en uke hjemme har jeg skjønt at det er veldig vanskelig å forklare dette for noen som ikke selv har bodd hjemmefra en stund, men jeg må likevel prøve. Det er jo nemlig ikke sånn at man kan trykke på pause når men flytter utenlands, og på play når man kommer tilbake igjen. Norge er ikke helt det samme som da jeg forlot, og jeg er vel heller ikke helt den samme. Dette var jeg for så vidt forberedt på. Man blir tross alt en del av livet der man er, og man gråter, ler, krangler og samarbeider jo selv om miljøet er nytt. Etter hvert identifiserer en seg gjerne med den nye kulturen, og man både frustrerer og gleder seg over små og store ting i hverdagen. Ikke minst danner man nye vennskapsbånd og man blir glad i mennesker rundt seg. Jeg reiste ned med et relativt åpent sinn, klar for nye spennende opplevelser og utfordringer, men av nevnte årsaker er det ikke nødvendigvis like enkelt å forlate som det er å komme til et nytt sted. Det er viktig å avslutte på en god måte. Trappe ned om en vil. Etter hvert som hjemreisen nærmer seg må man gradvis forberede seg både mentalt og følelsesmessig på å forlate det stedet man er, og på å komme tilbake til alt som er hjemme. Det er viktig å få tid til å glede seg litt og kjenne etter at man faktisk har savnet mange ting hjemme, som for eksempel bilbelter, billig og rask telekommunikasjon, frisk luft og rugbrød. Og man trenger tid til å avslutte prosjekter på jobb, treningsavtaler og andre bindinger til der man er. Ikke minst er det viktig å få tatt farvel med gode venner og kolleger. Da Trude og jeg sist fredag fikk beskjed om at vi skulle evakueres ut av landet allerede samme dag kom dette veldig plutselig på. Vi visste jo at vi skulle hjem i midten av juni, men vi var ikke forberedte på at juni skulle komme NÅ. Jobbmessig var vi inne i den mest intensive fasen, og skulle ikke begynne nedtrappingen før noen uker senere. Privat hadde vi også lagt mange planer for hvordan vi skulle tilbringe de siste ukene sammen med venner og kjente. Men så kom onsdagen og torsdagen, og sjokkert ble jeg vitne til at landet gikk inn i en borgerkrigslignende tilstand, mens jeg selv satt midt oppi det hele. Og så ble vi altså direkte hentet ut av hele denne situasjonen, og plassert på et hotell i Oslo. Alt dette utløste en slags sorgreaksjon hos meg, som ikke bare har vært vanskelig å håndtere for meg selv, men som jeg også tror de fleste andre ikke helt klarer å sette seg inn i. Det er på en måte vanskelig å sette fingeren på akkurat hva det er jeg har mistet. Bortsett fra litt fotfeste da. Det er klart jeg er takknemlig for å ha blitt brakt i sikkerhet av Røde Kors, og for å ha et norsk pass. Det er det ingen tvil om. Men det gjør det ikke mindre viktig for meg å kunne reise tilbake til Libanon så snart som mulig for å avslutte oppdraget på en ordentlig måte. I mellomtiden kan jeg jo le litt av min egen forfjamselse i møte med den norske trafikken, 17.mai-feiringen og alle samtalene om været.