Dramatikk og evakuering til Damaskus

- Ja, da befinner jeg meg plutselig i Syria. De siste døgnene har vært vanvittig slitsomme, og det er i grunn litt vanskelig å sette ord på alle opplevelsene. Jeg kan i dag lese i norske nettaviser at jeg og Trude er evakuerte ut av Beirut, og nå befinner oss i sikkerhet. Det hele er fortsatt ganske surrealistisk. Etter å ha sittet barrikadert inne i leiligheten i Beirut og lyttet til kontinuerlige skuddsalver og granatsmell utenfor siden torsdag ettermiddag, ble vi i hui og hast hentet ut av leiligheten fredag morgen. Tretti minutter fikk vi til å pakke sammen våre eiendeler, og så ble vi fraktet av Røde Kors til et sikrere område utenfor byen. Like etterpå fikk vi beskjed vi om kraftige sammenstøt i nabolaget vårt, som til da hadde blitt betraktet som et av de tryggeste områdene i byen. Sliten av søvnmangel, bekymring og usikkerhet, var jeg utrolig glad for å bli brakt i sikkerhet. Jeg var likevel ikke forberedt på beskjeden som ventet. Vi skulle evakueres ut av landet og hjem til Norge allerede samme formiddag, og jeg ville altså ikke få mulighet til å ta farvel med mine libanesiske venner på en ordentlig måte. Etter neste 8 måneder her nede er det utrolig trist å måtte ta farvel via sms. Jeg har heldigvis vært i kontakt med flere der nede i løpet av natten og formiddagen i dag, og det er godt å vite at situasjonen nå har roet seg en del ned, selv om den fortsatt er spent. Da vi forlot landet i går måtte vi grunnet gater avsperret av jordhuger og brennende dekk passere grensen til fots, og ble så hentet på andre siden. Igjen fikk jeg bevis på hvor høyt respektert Røde Kors er av alle parter i det libanesiske samfunn. Hotellene i Damaskus er fulle av mennesker som har reist ut av Libanon de siste dagene, og Trude og jeg ble i går innlosjerte i en leilighet som disponeres av Røde Kors. Jeg sov tungt og delvis urolig i natt. Til tross for ventelister har vi fått plass på fly hjem til Norge i natt, og jeg kjenner at jeg reiser hjem med veldig blandede følelser. Aller helst ønsker jeg meg tilbake til Libanon, og jeg håper jeg får muligheten til det snarest mulig. I mellomtiden skal jeg holde tett kontakt med Beirut, og prøve å tilpasse meg den norske tilværelsen så godt jeg kan, og mye raskere enn det jeg egentlig er klar for.