Uavhengighetsdagen

22. november 1943 fikk Libanon sin uavhengighet, etter å ha vært under fransk styre siden opprettelsen i 1920. I dag, 64 år senere er det påfallende stille i Beiruts gater, sammenlignet med den norske feiringen jeg er vant til hjemme. Jeg ser heller ingen flere libanesiske flagg enn det jeg gjør på en hvilken som helst vanlig dag. Normalt sett markeres dagen her nede med store offentlige militærparader, flagg, fyrverkeri og masse glade mennesker i gatene. I dag var det imidlertid ingen oppfølging av denne tradisjonen. Tilnærmet politisk vakuum og presidentvalg er det som opptar folk nå om dagen, og mange føler vel at akkurat nå ikke er den riktige tiden for den helt store feiringen. Morgendagens parlamentariske møte ble i kveld på nytt annonsert utsatt, og det er høyst usikkert hva som nå vil skje.

Valget på ny president foregår slik: Presidenten velges for en 6 års-periode av nasjonalforsamlingen. Forrige valg ble gjennomført i 1998, og sittende president Emile Lahoud skulle dermed egentlig gått av i 2004, men han fikk forlenget sin periode med tre år. Etter libanesisk grunnlov skal presidenten være kristen maronitt, statsministeren sunni muslim, og lederen av nasjonalforsamlingen shia muslim. Statsministeren utpekes av presidenten, i samråd med nasjonalforsamlingen, og kabinettet velges av statsministeren, i samråd med presidenten og medlemmer av nasjonalforsamlingen.

(Kilde: CIA World Factbook.)

Politisk spenning..

Jeg har akkurat kommet inn døren hjemme. (Egentlig var dette for noen timer sider, men et par tekniske problemer osv oppstod. Uansett, se bort fra denne lille detaljen, og forestill deg at klokken er ca 17:30) Nok en arbeidsdag er over. Den siste timen har gått med til sikkerhetsbrief med sjefen for føderasjondelegasjonen her nede. Vi skal bruke den eksisterende kommunikasjonslinjen, og fra nå av rapportere alle bevegelser etter at mørket faller på. Og vi har strengere restriksjoner på hvor vi kan og ikke kan gå. I morgen skulle det etter planen vært gjennomført valg på ny president i landet, men det ble tidligere i dag utsatt til fredag. Igjen. Valget har allerede blitt utsatt to ganger tidligere, og nå begynner det å bli faretruende liten tid å handle på. Lørdag må den sittende presidenten gå av, og da bør helst den nye være på plass.. Det er vanskelig å ikke legge merke til den fastlåste situasjonen. Det er mye spenning i lufta, og jeg merker det på meg selv også. Jeg er litt ekstra på vakt når jeg er ute og går eller kjører bil. Forhåpentligvis vil det ikke skje noe, men jeg prøver likevel å få med meg små detaljer som merkelige lyder, eller hvor politiet har konsentrert sin bemanning, og jeg vurderer fortløpende situasjonen rundt meg så godt jeg kan. Det er ikke paranoia, men en blanding av instinkt og sunn fornuft som styrer meg, tror jeg. Og i en slik spent situasjon er det dessverre grunn til bekymring. Alle husker den tragiske bilbomben som drepte en minister og flere sivile mennesker i Beirut for bare to måneder siden, og dette landet har heller ikke vært velsignet med for mye fred og ro opp gjennom tidene.. Den sivile og militære beredskapen har blitt skjerpet de siste dagene, og det er stadig flere uniformerte og bevæpnede menn og tanks i gatene i nabolaget mitt. Alvorlige ansikt med granskende blikk. I tilfelle noen skulle finne på noe dumt? Selv om folk rundt meg helst vil unngå å snakke så mye om det som skjer, og prøver å oppføre seg som om alt er normalt, er det ikke tvil om at folk er redde. ”Får vi en ny regjering?” ”Ender vi opp med TO nye regjeringer??” ”En militær regjering kanskje?” Det er vanskelig å predikere denne ukens utkom, men jeg tør vedde på at fred og ro, og politisk konsensus er det flertallet av libaneserne ønsker seg aller mest om dagen. Inch Allah, om Gud vil, får de det de ønsker seg. Jeg for min del skal holde en lav profil, og begrense mine bevegelser til arabiskskolen, nærliggende kafeer med internett, samt treningssenteret rett over gata.

Arabisk

Etter to uker begynte vi med våre første arabisktimer, og vi har fast tre timer arabisk hver dag, fire dager i uken. De første timene skjønte jeg ikke så mye, etter hvert gikk det så meget bedre. Læreren vår, Shereen, sier vi er flinke. Det sier hun sikkert til alle studentene sine, men det velger jeg å anse som uvesentlig. Så langt får vi til ganske mye (etter egen vurdering naturligvis), og da er det gøy å lære. Marhaba? Ahlein. Kifik? Mniha. LHamdella! W 2enti? Libanesisk er et fascinerende språk, og ikke helt som ”vanlig” arabisk, for de som måtte være forledet til å tro det. Uten å gå i dybden kan man si at det er en slags salig blanding av arabisk, fransk og engelsk, og med innslag av det gamle fønisiske språket (som libaneserne for øvrig var ”oppfinnerne” av for xx hundre år siden). Skriftspråket er imidlertid standard arabisk, og ”internettspråket” en tredje variant. Hvorfor gjøre det enkelt? Fra starten av bestemte vi oss for at vi ønsket å lære både det muntlige og det skriftlige språket, noe jeg til nå ikke har angret på. Det er gøy å kunne lese skiltene på bygningene, og faktisk kjenne igjen enkelte ord. Det er også gøy å kunne imponere en og annen libaneser som jeg møter på min vei, med diverse innøvde ord og vendinger. Ikke uventet er det også plass til både anstendige og mindre anstendige ord i mitt stadig økende libanesiske vokabular, og jeg lærer en del "gateslang". Til stor fryd for meg selv og de nære omgivelser. (Noen av mine nye venner har til og med adoptert et par uttrykk som helt klart har en annen aksent enn det de bruker til dagligJ) La wlo?? (Nei, tuuuller du?)

Sa noen jobb?

Når man har klart å finne veien til kontoret, er det på tide å begynne å jobbe. Da min kollega og jeg kom ned hit i midten av september hadde vi ingen spesifikk arbeidsbeskrivelse, og vi ble enige med vår kontaktperson om å bruke den første måneden til å bli kjent med organisasjonen, for deretter å utforme vår egen arbeidsbeskrivelse. Denne første måneden har vært ganske så hektisk, og fylt med møter med ulike avdelinger, komiteer og andre instanser. Vi har blitt introdusert til de ulike programmene som drives av ungdomsavdelingen, og har allerede deltatt på flere workshops med de frivillige i disse programmene. Det har vært en lærerik og nyttig introduksjonstid, og jeg føler nå at jeg har fått en viss oversikt over Libanon Røde Kors, og er bedre rustet til det videre arbeidet. Hurra! Så, hva skal jeg egentlig jobbe med her nede lurer sikkert noen på? Vel, fra hjemlige trakter er jeg jo vant til å ha en liten finger med i spillet på flere områder samtidig, og det ser ut til at dette kan bli en løsning også her. Gode vaner er som kjent vonde å bryte. Siden hele organisasjonen per tiden er inne i en omfattende strategisk planleggingsprosess, har vi i samarbeid med frivillige, ansatte og overordnede tatt en beslutning om å fokusere det meste av vår energi på den helhetlige planleggingsprosessen i ungdomsavdelingen, i stedet for å velge ut ett eller to spesifikke programmer eller ungdomssenter å jobbe med. Jeg både håper og tror at vi vil kunne få til mye bra sammen med de frivillige på dette feltet. Dette er det femte og siste året at Libanon og Norges Røde Kors utveksler ungdomsdelegater innenfor dette programmet, og det er viktig for alle parter at våre ressurser blir brukt på en mest mulig nyttig og bærekraftig måte. Organisasjonsutvikling er noe både jeg og min kollega har erfaring med og interesse for, så jobbmessig kan det se ut til å bli 8 svært spennende måneder fremover. Gleder meg!