Arabisk

Etter to uker begynte vi med våre første arabisktimer, og vi har fast tre timer arabisk hver dag, fire dager i uken. De første timene skjønte jeg ikke så mye, etter hvert gikk det så meget bedre. Læreren vår, Shereen, sier vi er flinke. Det sier hun sikkert til alle studentene sine, men det velger jeg å anse som uvesentlig. Så langt får vi til ganske mye (etter egen vurdering naturligvis), og da er det gøy å lære. Marhaba? Ahlein. Kifik? Mniha. LHamdella! W 2enti? Libanesisk er et fascinerende språk, og ikke helt som ”vanlig” arabisk, for de som måtte være forledet til å tro det. Uten å gå i dybden kan man si at det er en slags salig blanding av arabisk, fransk og engelsk, og med innslag av det gamle fønisiske språket (som libaneserne for øvrig var ”oppfinnerne” av for xx hundre år siden). Skriftspråket er imidlertid standard arabisk, og ”internettspråket” en tredje variant. Hvorfor gjøre det enkelt? Fra starten av bestemte vi oss for at vi ønsket å lære både det muntlige og det skriftlige språket, noe jeg til nå ikke har angret på. Det er gøy å kunne lese skiltene på bygningene, og faktisk kjenne igjen enkelte ord. Det er også gøy å kunne imponere en og annen libaneser som jeg møter på min vei, med diverse innøvde ord og vendinger. Ikke uventet er det også plass til både anstendige og mindre anstendige ord i mitt stadig økende libanesiske vokabular, og jeg lærer en del "gateslang". Til stor fryd for meg selv og de nære omgivelser. (Noen av mine nye venner har til og med adoptert et par uttrykk som helt klart har en annen aksent enn det de bruker til dagligJ) La wlo?? (Nei, tuuuller du?)