Politisk spenning..

Jeg har akkurat kommet inn døren hjemme. (Egentlig var dette for noen timer sider, men et par tekniske problemer osv oppstod. Uansett, se bort fra denne lille detaljen, og forestill deg at klokken er ca 17:30) Nok en arbeidsdag er over. Den siste timen har gått med til sikkerhetsbrief med sjefen for føderasjondelegasjonen her nede. Vi skal bruke den eksisterende kommunikasjonslinjen, og fra nå av rapportere alle bevegelser etter at mørket faller på. Og vi har strengere restriksjoner på hvor vi kan og ikke kan gå. I morgen skulle det etter planen vært gjennomført valg på ny president i landet, men det ble tidligere i dag utsatt til fredag. Igjen. Valget har allerede blitt utsatt to ganger tidligere, og nå begynner det å bli faretruende liten tid å handle på. Lørdag må den sittende presidenten gå av, og da bør helst den nye være på plass.. Det er vanskelig å ikke legge merke til den fastlåste situasjonen. Det er mye spenning i lufta, og jeg merker det på meg selv også. Jeg er litt ekstra på vakt når jeg er ute og går eller kjører bil. Forhåpentligvis vil det ikke skje noe, men jeg prøver likevel å få med meg små detaljer som merkelige lyder, eller hvor politiet har konsentrert sin bemanning, og jeg vurderer fortløpende situasjonen rundt meg så godt jeg kan. Det er ikke paranoia, men en blanding av instinkt og sunn fornuft som styrer meg, tror jeg. Og i en slik spent situasjon er det dessverre grunn til bekymring. Alle husker den tragiske bilbomben som drepte en minister og flere sivile mennesker i Beirut for bare to måneder siden, og dette landet har heller ikke vært velsignet med for mye fred og ro opp gjennom tidene.. Den sivile og militære beredskapen har blitt skjerpet de siste dagene, og det er stadig flere uniformerte og bevæpnede menn og tanks i gatene i nabolaget mitt. Alvorlige ansikt med granskende blikk. I tilfelle noen skulle finne på noe dumt? Selv om folk rundt meg helst vil unngå å snakke så mye om det som skjer, og prøver å oppføre seg som om alt er normalt, er det ikke tvil om at folk er redde. ”Får vi en ny regjering?” ”Ender vi opp med TO nye regjeringer??” ”En militær regjering kanskje?” Det er vanskelig å predikere denne ukens utkom, men jeg tør vedde på at fred og ro, og politisk konsensus er det flertallet av libaneserne ønsker seg aller mest om dagen. Inch Allah, om Gud vil, får de det de ønsker seg. Jeg for min del skal holde en lav profil, og begrense mine bevegelser til arabiskskolen, nærliggende kafeer med internett, samt treningssenteret rett over gata.