Hei der. Beklager at jeg har neglisjert bloggen min fullstendig. Nå er jeg tilbake, jeg lover. Det har skjedd mye siden sist. En av de flotteste opplevelsene var å komme hjem til Norge til jul. Det var rett og slett bare herlig å tilbringe nesten to uker sammen med mine kjære, etter å ha vært i helt fremmede omgivelser i 3 måneder. Julen ville naturligvis ikke blitt den samme uten familien. Og mammas fantastiske fylte kalkun og pappas saftige pinnekjøtt… Mm! Og, tenk dere, jeg som kanskje alltid har vært litt ekstra sensitiv for forurensning og giftstoffer, vel fremme i hovedstaden måtte jeg ta et dypt åndedrag og uttrykke min begeistring over den friske ”fjelluften” i Oslo sentrum. Det ville jeg vel aldri trodd skulle skje noen gang, så gjett om ting kan forandre seg! Etter et kappløp med tiden for å rekke å hilse og klemme på familie og venner på to steder i landet, reiste jeg lykkelig tilbake til Libanon. Nyttårsaften feiret jeg sammen med gode venner på et koselig hotell oppe i den libanesiske fjellheimen, langt unna billige nyttårsraketter og fulle sjåfører. Nyttårsaften ble for øvrig feiret to ganger i landet. Etter muslimsk regning gikk vi nemlig inn i år 1429 den 9. januar. Libanon er spesielt på den måten at flere religioner er representert på den offentlige helligdagskalenderen. Noe som nå og da resulterer i en plutselig fridag på grunn av en bevegelig helligdag jeg tidligere ikke har hørt om.
Over til noe mindre hyggelig. Min første januarmåned i Libanon har vært kald og våt, og sørgelig nok preget av dødelige bombeattentater og opptøyer. Forrige fredag tok nok en bilbombe mange liv, og det som angivelig skulle være en fredelig demonstrasjon mot landets elektrisitetsproblemer utviklet seg søndag kveld til nye blodige opptøyer. Situasjonen er mer spent enn på lenge, og mange er tydelig redde og urolige for hvordan den nå vil utvikle seg, selv om man gjerne ikke snakker for mye om det. Libaneserne er trøtte og leie av all volden og usikkerheten, og vil bare leve livene sine i fred og ro. Det er ikke vanskelig å forstå. Enda jeg bare har bodd her i litt over 4 måneder kjenner jeg selv godt til stresset, oppgittheten, redselen og sinnet som kommer av den konstant spente situasjonen og de stadige attentatene. Noen dager har det hele blitt litt for mye å skulle takle på egen hånd, og i slike stunder er min kjære Trude ekstra god å ha.
Over til noe mindre hyggelig. Min første januarmåned i Libanon har vært kald og våt, og sørgelig nok preget av dødelige bombeattentater og opptøyer. Forrige fredag tok nok en bilbombe mange liv, og det som angivelig skulle være en fredelig demonstrasjon mot landets elektrisitetsproblemer utviklet seg søndag kveld til nye blodige opptøyer. Situasjonen er mer spent enn på lenge, og mange er tydelig redde og urolige for hvordan den nå vil utvikle seg, selv om man gjerne ikke snakker for mye om det. Libaneserne er trøtte og leie av all volden og usikkerheten, og vil bare leve livene sine i fred og ro. Det er ikke vanskelig å forstå. Enda jeg bare har bodd her i litt over 4 måneder kjenner jeg selv godt til stresset, oppgittheten, redselen og sinnet som kommer av den konstant spente situasjonen og de stadige attentatene. Noen dager har det hele blitt litt for mye å skulle takle på egen hånd, og i slike stunder er min kjære Trude ekstra god å ha.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar