Kajsa og Leila på besøk – del 2

Onsdag var Kajsa med på kontoret, hvor hun ble godt mottatt av både direktøren og presidenten for ungdomsavdelingen. Snart var hun en t-skjorte, en caps og diverse nips rikere. Trude holdt henne med selskap mens jeg var i møter. Det er for øvrig ikke et stort utvalg av møterom her, så det ene møtet mitt foregikk naturligvis i samme rom som de befant seg i. Også dette er en ting man venner seg til etter en stund. Folk og lyder konstant rundt ørene, og i ethvert møte er det helt normalt med 3-4 avbrytelser av noen som gjerne vil hilse på og slå av en liten prat underveis, uavhengig av om man var midt i en viktig setning eller ei. Da tar man bare på et smil og en ny hatt for anledningen, og fullfører helt naturlig setningen noen minutter senere. Simultankapasitet er en forutsetning for å kunne jobbe under slike forhold, og bare man kommer inn i det så går det greit nok. Om kvelden dro vi til Club Social for å danse salsa, men vi var sent ute og bandet pakket akkurat sammen da vi ankom like over midnatt. En strek i regninga, men vi hadde det hyggelig likevel. Siden dette er Beirut ble jeg ikke det minste overrasket da salsaen på høyttalerne etter hvert ble byttet ut med trance og det som verre er, men for Kajsa kom kanskje dette litt mer uventet. Det var jo tross alt Latino Night, og hun hadde gledet seg til litt cubanske rytmer, men i denne byen passer det vel aldri dårlig å spille trance. Det er nærmest en del av identiteten til Beirut, og de fleste innfødte blir passelig sjokkerte når jeg erkjenner min labre interesse for sjangeren. Vi kjørte en trøtt og litt skuffet Kajsa hjem, og så gikk turen videre til flyplassen for å hente min kjære Leila, som også hadde lagt påskeferien til Libanon. Hennes ankomst gikk glattere, og allerede kl 03 var gjenforeningen et faktum. Hoppende glad tok jeg imot solstrålen Leila som smilende som alltid kom vandrende mot utgangen. Jeg kjente meg lykkelig og veldig heldig, som ikke bare hadde fått besøk av to herlige venninner hjemmefra, men som også har libanesiske venner som orker å være våken til kl 04 en onsdags natt for å følge meg til og fra flyplassen. (De er nok, og kanskje med rette, bekymret for at jeg skal rote meg bort på veien.) Leila fikk en noe mer turbulent start på oppholdet der hun ble dyttet inn i en skranglete gammel Lada, som egentlig høres mer ut som et jagerfly enn en bil. Velkommen til Libanon! Fest sikkerhetsbeltet, dersom det finnes! Men frem kom vi, helt uten en skramme, og en forventningsfull og ferieklar Leila kunne lettet pakke ut, og også hun gjøre seg klar til å ta del i mitt libanesiske eventyr..